Banalisering av alvor

● Barnebok

● Forfatter: Camilla Otterlei

● Illustratør: Tiril Valeur

● Forlag: Vigmostad Bjørke

Tiril Valeur fra Kristiansand har illustrert nok en bok om jenta Simone, som tør vaere seg selv. Men denne gangen flopper den.

Transpersoner er visst blitt «siste skrik» også i barneog ungdomsbøker. Her hjemme var Line Baugstø først ute med sin serie om å bli født i «feil» kropp. Vår anmelder sa om Baugstøs bok at «Den skaper forståelse for hva det er å vaere annerledes. (Og at) den forteller om vanskeligheter inntil det nesten umulige med å vaere annerledes».

Det gjør ikke denne boka til Camilla Otterlei (bildet øverst) og illustratør Tiril Valeur fra Kristiansand. Den behandler fenomenet som det minste problemet i verden, som noe ikke å bry seg om eller ofre en tanke. I hvert fall gjør ikke jente-hovedpersonen Simone i boka det. Dette er både usannsynlig, og utenkelig. Og følgelig et merkelig grep.

Skulle boka ha noen som helst mulighet for å bli viktig, så måtte det vaere om den hadde tatt opp alle de spørsmålene som reiser seg i hodet til ei forelska jente når hun oppdager at «gutten» hun svermer for egentlig er jente.

Dette er altså ei bok som fornekter virkelighetens forvirring og smerte.

Nå kan dette handle om at Baugstøs bok dreide seg om barn i ungdomsskolen, på vei inn i puberteten, mens boka til Otterlei/valeur ifølge forlaget henvender seg til barn i alderen 6–9 år, selv om forlaget nok har bommet litt her. Bøker om forelskelse passer dårlig for prepubertale unger som ennå ikke er kommet i livsfasen med forelskelser.

Illustrasjonene til Valeur understreker for øvrig det prepubertale; barna er små og jentene er flatbrysta. Også Valeur har valgt et lett idylliserende uttrykk, med sine gjenkjennelige svaere, uttrykksfulle øyne, spesielt på jentene. Resten av kroppene blir i hovedsak skildret som en slags seigmenn. Hos Valeur er det hodene, øynene, som teller.

Hun har for øvrig lagt til et element som ikke er å finne i teksten, men som ikke skaper noen påfallende dissonans: Jentegutten som Simone forelsker seg i har mørk hudfarge. Det er nok utbredt hos unger å knapt legge merke til den slags.

Men om boka underdriver det store kjønnsdramaet, så er den mer troverdig i beskrivelsen av hvordan hovedpersonen Simone tar mot til seg og tør spille rollen som Elvis Presley på skolens talentiade. Der tør hun «våge å vaere den hun er», som jo er bokas og seriens prosjekt. Og det formidler Valeur flott med å framstille Simone bakfra på scenen iført Elvis-kostyme med fokuset på «gutten» hun er forelsket i.

Boka hadde stått seg på å gjøre denne hverdagslige utøvelsen av mot til hovedpoeng, framfor å banalisere store og eksistensielle spørsmål.