Hvem var det egentlig vi skulle ta hensyn til når vi strammet inn bruken av tvang i psykiatrien? De syke? De pårørende? Samfunnet? Helsebudsjettene?
Psykiatri er et komplisert fag. Alvorlig psykisk sykdom kan vaere livsfarlig. Det er en illusjon å tro at et samfunn kan beskytte seg mot agerende, destruktive og syke mennesker i tunge psykotiske eller maniske tilstander.
● For et sivilisert samfunn med rettssikkerhet for borgere kan ikke stenge inne alle som en eller annen gang, plutselig eller langsomt, kan utvikle farlige psykoser. Alvorlig psykisk syke kan ta livet av seg, og prøver av og til å ta livet av andre. Og lykkes noen ganger med det.
● De som er aller mest redde for dette er – politiet. Og nå, etter udådene i Kongsberg, stiller den etaten som skal beskytte oss alle følgende spørsmål: Om en god intensjon om å behandle psykiatriske pasienter med større verdighet, har ført til et mer utrygt samfunn?
● I 2017 kom det et nytt lovverk i psykiatrien som gjorde det vanskeligere å ilegge tvungen psykiatrisk behandling. Unntaket er at om vedkommende er til fare for eget eller andres liv og helse.
● Etter 2017 har politiet opplevde en tydelig økning i oppdrag som handler om psykiatri. Antall oppdrag økte med drøye 43 prosent fra 2016 til 2019. I fjor, i rene tall, hadde politiet hele 53.219 slike oppdrag.
● Politiet rykker ut til agerende eller truende oppførsel. Politiet frakter psykisk syke mellom akuttpsykiatrisk, privatbolig, kommunalt boenheter, ulike helsetilbud og noen ganger arrest. Lettere og tyngre syke kjøres rundt i politibiler mellom ytterpunktene i velferdsstaten. I et slags vakuum. I et limbo. Med et opphold her, et lite innrykk der, legebesøk her og arresten der. Og stadig vekk, de samme menneskene. Svingdørspasienter.
● Noen ganger er de er for syke for fengsel, men for friske til tvang. Og hvis de selv mener de ikke trenger øvrig behandling, så flyter de kanskje bare rundt i samfunnet i mer eller mindre ok form. Ute av stand til å ta grep om eget liv eller egen sykdom. Hvor de gir seg selv dårlig livskvalitet, og uroer og bekymrer de rundt seg. Kanskje med selvmedisinering. Alkohol. Piller.
● De aller mest syke er ofte de som aller minst er enige i behandling. Maniske og psykotiske med vrangforestillinger, de føler seg slettes ikke syke i det hele tatt. Noen ganger føler de tvert i mot at de er de eneste friske.
● Bildet, eller situasjonsrapporten fra norsk psykiatri akkurat nå er kaotisk. Psykiatrien selv har ulike ståsted, selv om det fremstår som om majoriteten mener det er for høy terskel for å ilegge tvang. Legeforeningen advarte mot at tvangsbruken ble vanskeligere i 2017, og er bekymret over utviklingen nå.
● Pårørende- og brukerorganisasjoner har også flere stemmer. Mye familie er fortvilet over at deres kjaere, som ikke vet sitt eget beste, ikke «blir satt under administrasjon» før de rekker å rive i stykker menneskene rundt seg, kanskje barn, og ødelegger egne liv. Det er brutalt, uverdig og krenkende å bli lagt i belter, få sprøyte i baken, bli stengt inne. Men noen ganger mener pasienter og pårørende i ettertid at det var det som måtte til for å bli frisk nok til å få behandling. Det er nemlig også en kompliserende faktor i psykiatrien – å bli frisk nok til å bli kurert.
● Nå er forslaget om enda en tvangsbegrensingslov ute på høring. Politiet ønsker en debatt, de vil at deres faktagrunnlag skal vaere med i avveiningen mellom samfunnsvern og riktig helsehjelp. Som for eksempel dette: I politidistrikt vest var det i i 2010 og 2020 hele 12 drap og tre drapsforsøk. Politiet mener at i ti av disse tilfellene var gjerningspersonen psykisk syk, i flere tilfeller en person både politi og helsevesen kjente til fra før.
● Da den nye loven om tvang kom i 2017 hadde ikke helsemyndighetene god nok oversikt over bruken. Det ble avslørt at helseregioner med dårligst bemanning brukte belter aller mest, og bruken av tvang var størst der andelen leger og spesialister var minst.
● Vi må ikke tilbake til dit. Belter kan aldri erstatte behandling, og det er ikke akseptabelt at man bruker tvang for vaktplaner eller ressursers skyld. Det er en dypt alvorlig inngripen å frarøve et menneske kontroll.
● Men man løser heller ingen problemer med å vedta tvangen bort, folk blir ikke friskere av den grunn. De går bare mer løs. Overlatt til kommunale helsebudsjetter som vi alle vet hvordan kan vaere, egen fastlege – og – noen ganger politi.
● For psykisk syke skal vi prøve å gi god, trygg behandling og samtidig mulighet for verdige liv i egen bolig. Det er godt ment. Men spørsmålet om følgene av det er – i dette gapet mellom helsetilbud og samfunnsvern:
● Er det trygt å vaere nabo?