Hvorfor skaper et bilde av to politikere så stor begeistring?
Et bilde av påtroppende og avtroppende utenriksminister Anniken Huitfeldt og Ine Eriksen Søreide er blitt lagt merke til langt utenfor Norges grenser.
Den britiske ambassadøren til Norge, Richard Wood, skriver i en twitter-melding: «Dette er måten å overføre demokratisk makt til en ny regjering på, i Norge,» og han fortsetter å beskrive nøkkelseremonien mellom Eriksen Søreide og Huitfeldt. Bildet viser hvordan de to topp-politikerne gir hverandre en klem som et fysisk symbol på «takk for jobben som er gjort» og «lykke til i ny jobb» – som er budskapet de to imellom.
Nøkkelseremonier er ingen ny institusjon i Norge. Det er en formell og synlig handling som viser overdragelse av en maktposisjon. I Norge er det så vidt vi følger med når dette skjer etter et valg. For de fleste av oss oppleves den ene nøkkelseremonien etter den andre som et pliktløp på nyhetene og ikke som saerlig spennende dekning. Men vi bør tenke oss om og sette pris på denne korte, men veldig symboltunge handlingen. Det er synd om den tas for gitt. Det er mange andre land som ikke opplever slike verdige og fine overganger i maktens korridorer eller rettere sagt kontorer. Derfor blir det lagt merke til.
Hva er det annerledeslandet Norge har som muliggjør denne fredelige overgangen og synlig demonstrasjon av respekt og vennlighet selv mellom politiske motstandere? Svaret er tillit! Dette enkle ordet for en situasjon og holdning som vi fortsatt har overskudd av – heldigvis. For, uten tillit stopper Norge. Det er i alle fall svaert mye vanskeligere å drive et samfunn der tillit er mangelvare. Det fins nok av gode eksempler på det.
I USA har vi sett tydelig at mange har mistillit til det politiske system, til politikere og til det offentlige. Vi trenger bare nevne Trump, stormingen av Capitol og et valgresultat i fjor som ennå ikke blir trodd på av store deler av befolkningen. En stor utfordring for det offentlige USA og for den enkelte som er avhengig av offentlige tjenester.
I år er det to pressefolk som får Nobels fredspris; filippinske Maria Ressa og russiske Dmitry Muratov. En fri og opplyst presse er helt avgjørende for tillit i et samfunn. Avsløringer av de som ikke fortjener vår tillit er en ting. En annen er at vi som demokrati har den informasjon vi trenger for å ta de valg som skal gjøres både i forbindelse med formelle valg og hverdagslige valg. Derfor er pressen helt avgjørende for at vi har og bevarer tillit – men de må også jobbe for å beholde og opprettholde den tillit pressen har i samfunnet. Hvor langt i retning underholdning de kan gå før tilliten forsvinner er uklar. Men et sted går også den grensen.
Tillit er limet i samfunnet vårt – uten den så går ting i oppløsning. Institusjoner får problemer med å gjøre sine oppgaver, bedrifter går overende uten tillit, helsevesen uten tillit får problem med å hjelpe befolkningen. I Russland er det rekordhøye dødstall på grunn av manglende vaksinering. Russere stoler rett og slett ikke på eget lands vaksiner. Ikke så vanskelig å forstå når russiske medier kritiserer og fremhever problemer med vestens vaksiner. I stedet for å øke tillit til russisk vaksine, har det skapt økt skepsis til egen vaksine, som var klar før de som er blitt brukt i de fleste andre land.
Tillit er noe vi har eller gjør oss fortjent til – helt til den dagen vi mister den. Da er det vanskelig og i noen sammenhenger umulig å gjenopprette tillit. Den må derfor forvaltes og passes på. For, uten tillit blir alle mellommenneskelige relasjoner ikke bare vanskelige, men ofte umulige. Det behøver ikke vaere manglende tillit mellom krigende parter – den som har mistet tillit til naboen sin kan si mye om vanskelige naboforhold.
«Tillit i vår tid» er navnet på en konferanse som holdes i Arendal 26. oktober. Her er en rekke personer invitert nettopp til å reflektere rundt tillit. Tema som «Tillit i digitaliseringens tid», «Tillit som nøkkel til å jobbe med ungdom», «Tillit og politikk» og «Tillit og politiet» viser hvor gjennomgripende tillit er i vårt samfunn.
Hvorfor tillit er viktig kan de fleste av oss reflektere rundt. Så lenge vi stoler på noen, vet de helst vil oss vel, kan vi godta både inngripende og vanskelige situasjoner. Det har håndteringen av pandemien i Norge vist. Land med langt mindre offentlig og mellommenneskelig tillit har hatt større problemer med å håndtere pandemien. Derfor forstår vi gjerne at tillit er viktig og nødvendig og må bevares. Men hvordan vi rent konkret jobber med tillit og øker og forbedrer den – der er vi kanskje ikke like sikre.
Dette enkle ordet for en situasjon og holdning som vi fortsatt har overskudd av – heldigvis.
D et viktigste er kanskje å vaere klar over den tillit vi allerede har og forvalter – og at bevisstheten om viktigheten av å beholde den er utbredt i samfunnet. Derfor er det viktig med konferanser av typen «tillit i vår tid» og nøkkelseremonier som så enkelt og genialt demonstrerer den tillit vi har og vil beholde i Norge. Da får vi heller tåle at det kan bli noen kjedelige nøkkelseremonier på nyhetene.