Forfall, Faedrelandsvennen og språk
Da Finn Holmer-hoven var redaktør i Faedrelandsvennen, hvilte en språklig ånd over avisa.
● Det gjaldt å skrive gode og forståelige setninger, som samtidig var skrevet ut fra gjeldende normer omkring ortografi og grammatikk. Han belyste dette ved flere anledninger, og var saerlig opptatt av utviklinga i skolen – som han mente gikk feil vei. Holmer-hovens agg mot skrive- og språkfeil, førte til at det generelle språket i avisa hadde en tilnaerma sublim kvalitet. Kampen for skolens språkutvikling leda også til at avisa oppretta Unge stemmer – hvor gode innlegg fra ungdom fikk behørig plass.
Etter at Holmer-hoven slutta, har ikke bare kvaliteten forvitra, men det virker også som interessen for språket og de interne krava til et godt språk, forsvant med ham. Det siste kan skyldes et ønske om kortsiktig økonomisk gevinst.
Tidligere var de fleste som skreiv i norske medier, journalister med en interesse for språket. De visste om de ulike fasettene, mulighetene, men også alle de språklige fellene som du så lett kan gå i. I en periode på begynnelsen av 2000-tallet ble en rekke avisredaksjoner krympa, journalister sagt opp og korrekturleserne sparka. Det kan godt vaere at redaksjonen i Faedrelandsvennen består av flere utdanna journalister, men avisas språk vitner ikke om det. Som lektor i videregående skole vet jeg at mye handler om interesse, fokus og vilje.
Det å vaere språklig oppdatert, er en rimelig enkel sak, men det er et par forutsetninger; du må ha en egeninteresse, og du må ha en ledelse som initierer ønsket om det forståelige språket. Innad i redaksjonen må det vaere et søkelys på å skrive god og korrekt norsk.
Når det gjelder det språklige forfallet, er det et gjennomgående problem i norske medier. Reint umiddelbart har dette sine klare ulemper, for den oppvoksende generasjonen blir laert at det ikke er så nøye med språket. Når det er sagt, er det vel egentlig svaert få unge i dag som leser avisa.
Som laerer i videregående skole har en slett behandling av språket også sine klare fordeler; jeg vasser i elendig språk, kommafeil, sammensetningsfeil, saerskrivingsfeil, samsvarsbøyningsfeil og titler som er så latterlig barnslige at de kunne vaere henta fra sandkassesamtaler i barnehagen. I det store er avisenes artikler, også Faedrelandsvennens, en mimes brønn, men i det siste er det blitt så ille at jeg kun henter ut de beste av de verste!
Kanskje sitter redaktørene og lurer på om dette kan vaere sant, de har nok ikke lagt merke til det språklige forfallet, for du må ikke tro at leder-artiklene går fri. Også i dem er det til tider flust av feil, feilkonstruksjoner og subtile sammensetninger slik at deres språklige finesse er reduktiv. Les for eksempel lederen den 19.10.21. Få av redaktørene skriver sammenhengende og gode setninger med vidd, flyt og innhold, ofte heller punktlister med et oppstykka, flegmatisk og fragmentert innhold.
Det å skrive om skabb i barnehagen, at du er sårbar som syklist, krabbeteiner, unge trenere, slikkeri til barnebarn – må føre til at hverdagen blir ubegripelig kjedelig – for hvor er utfordringa?
Enhver avis måles på innhold og uttrykk. Den språklige kvaliteten henger naturlig sammen med kvaliteten i innholdet. Dette har sannsynligvis også sammenheng med utdannelse og interesse. De som er interessert i det overflatiske, kan sitte stille, surfe, ta en telefon, kopiere og dele – slett ikke ulikt det innholdet som en rekke aviser i Norge bringer sine lesere daglig. Slik gjennomsyrer det språklige forfallet hele det norske avis-korpset.
Det aller største problemet er mangelen på forståelse for at vi i norsk har en rekke regler; for samsvarsbøying, komma, saerskriving, syntaks og ortografi. Det at lang for eksempel kan vaere både adverb og adjektiv, at verb i samme setning hovedsakelig skal ha samme tid, at du i går syntes noe og i dag synes noe annet, at vi i norsk aldri har setninger med to infinitiv eller at infinitivsmerket aldri skal stå foran andre ord enn verb i infinitiv – er det få skribenter i dag som vet eller bryr seg om.
Helt til slutt et hjertesukk i forhold til innhold. Avisene går i takt, og skriver en om vaeret, skriver alle om det – nå mener alle at strømprisen er det viktigste problemet i verden. At hundretusenvis av flyktninger nektes adgang til Europa, bryr få seg om, heller ikke at barna sulter i hjel eller dør av sykdom eller kulde, for den tredje vaksinedosa er mye viktigere. At vi raner dosene fra land i Afrika – som knapt har fått noen – er heller ikke viktig. Dette perspektivet er selvsagt også en grunn til at ungdommen ikke gidder lese aviser – det samme overflatiske innholdet møter de i sosiale medier – de har altså allerede fått sine doser.
PS – for i det hele tatt å ha et nyhets-grunnlag i arbeidet som laerer, som samfunnsdebattant og som samfunnsinteressert, leser jeg en dansk og en svensk avis hver dag – sammen med tre norske. Tidsmessig ligger lesetida på 90-10 i favør av de ikke-norske!