En lykt på mørke stier

● Sal 119,105-109

Det begynner å bli noen år siden nå. Jeg bodde i Holum den gangen, men lå i båten i Grunnevågkilen på Flekkerøya sammen med gode venner. Det var august og skalldyrfestival i Mandal, og jeg drog av gårde på kvelden for å stille opp som frivillig for Holum Idrettslag. Men jobb var å vaske festivaldasser, men det er en helt annen sak. Da jeg kjørte vestover, tikket det inn en melding fra min gode, praktiske venn: «Har du husket lykt?» Jeg skjønte ikke helt hva han mente med det. Hva skulle jeg med lykt i Mandals gater?

Jeg skjønte de da jeg i to-tida på natta kom tilbake og skulle ta meg gjennom skauen tilbake til båten. Det var overskyet, fullstendig bekmørkt, og jeg gikk dit grusen sluttet, det er tross alt litt lys i grus. Men da var det slutt. Det var ikke mulig å se noe som helst, og det var ikke annet å gjøre enn å legge seg ned på alle fire, memorere stien i hodet, og rett og slett krype tilbake på alle fire, men jeg følte meg frem langs bakken. Da skulle jeg gitt mye for en lykt, og det var nummeret før jeg måtte ringe mine venner og be de gå manngard i natta.

Livet består av gode ting og vanskelige ting. Av lyse sommerdager og mørke høstkvelder da det ikke er så lett å finne den gode og rette veien. Det er da det handler om å vaere beredt, om å faktisk utstyret oss med de gode hjelpemidlene vi har fått for å finne frem. Det er akkurat det vår gode Gud har gitt oss i sitt ord, Bibelen: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti». Der finner vi det vi trenger for å finne veien gjennom mørket og tilbake det gode til fellesskapet.