Fædrelandsvennen

New York, New York

Da Van Morrison ville ut av kontrakten med Bang Records, kom mafiaen på banen.

- JAN OLE MIKALSEN, lektor, Tangen vgs.

I1968 ga Van Morrison ut Astral Weeks på Warner Brothers Records. Albumet ble spilt inn i studioet Century Sound i New York, med erfarne jazzmusike­re bak instrument­ene. Uten saerlige direktiver fra den unge og innadvendt­e nord-irens side, jammet de fram et akustisk lydbilde der jazz, folkemusik­k og rock blendet naturlig sammen og forsterket Morrisons impresjoni­stiske tekster. I dag regnes albumet blant tidenes beste.

Bildet kunne sett annerledes ut. Morrisons karriere var naer ved å kollapse i 1967. eorge Ivan Morrison ble født i Belfast i 1945. Ifølge Johnny Rogans biografi No Surrender (2005) vokste han opp i en musikkglad familie i den østre delen av byen. Faren samlet på plater, mora likte å synge og spille munnspill. Leadbelly og Hank Williams snurret ofte på platespill­eren, men guttungen lyttet også til American Forces Network og Radio Luxembourg. Sommeren 1957 fikk han sin første gitar, og han ble revet med av skiffle-bølgen. Som tenåring behersket han også saksofon og munnspill, og spilte i flere lokale band. Men det var med rhytm and blues-gruppa Them karrieren skjøt fart.

I 1964 skrev Them kontrakt med Decca Records i London. Med produsenth­jelp fra amerikansk­e Bert Berns nådde singlene «Baby Please Don’t Go» (1964) og «Here Comes The Night» (1965) hitlistene, men gruppa ble oppløst sommeren 1966. Morrison hadde likevel ambisjoner. Han ville bli soloartist. ilbudet om kontrakt kom fra Bang Records i New York. Selskapet ble ledet av Bert Berns, som han kjente fra Them-innspillin­gene. Berns var en 38-åring fra Bronx som både hadde skrevet og produsert flere hitlåter på begynnelse­n av 60-tallet. I 1963 hadde han overtatt som sjefprodus­ent i Ahmet Erteguns Atlantic Records etter de berømte låtskriver­ne Leiber og Stoller, og fikk raskt suksess med hitsingler som «Under the Boardwalk» med The Drifters. Målet med Morrison, sa han, var å gjøre ham til rockens svar på den irske poeten Brendan Behan.

Berns var det amerikaner­ne kaller «connected», han hadde forretning­sforbindel­ser med mafiatilkn­ytning. I The Last Sultan: The Life and Times of Ahmet Ertegun (2011) hevder Jerry Wexler, som

❞ Mafiamedle­mmene som var involvert i Bang, skulle ha 20.000 dollar i cash for å slippe ham. Pengene ble overrakt i et tomt lagerhus på Manhattan.

GTvar partner med brødrene Ahmet og Nesuhi Ertegun i Atlantic, at Bert Berns fikk sitt eget plateselsk­ap fordi mafiaen krevde det. Atlantic mottok trusler. Bang ble derfor startet som et underbruk og gitt til Berns.

9. januar 1967 undertegne­t Morrison en ettårskont­rakt. Bang kunne forlenge med fire år om de ville, og artisten var forpliktet til å spille inn minst tolv sanger per kalenderår. Om ikke det skulle vise seg å vaere nok, kunne selskapet kreve femti sanger til. Morrison ville få fem prosent godtgjørel­se per solgte plate i Amerika, og halvparten utenfor.

I mars gikk Morrison i A&R Studios og spilte inn «Brown Eyed Girl» og syv andre låter. Den kommersiel­le produksjon­en falt imidlertid ikke i smak. «We have a choke thing going,» sa han og uttrykte misnøye med «Brown Eyed Girl». Etter innspillin­gen skrev han likevel hastig under en publiserin­gsavtale som gjaldt for fem år med Berns’ Web IV Music. Økonomiske problemer tvang ham så tilbake til Belfast. juni ble «Brown Eyed Girl» utgitt som singel, og den klatret på Topp 10-lista. Morrison ble dermed etterspurt, og han dro igjen til New York. Men heller ikke denne gangen gikk det lang

Itid før Berns’ forretning­er trumfet Morrisons kunstneris­ke visjon. Uten at Morrison fikk vite om det, ga Berns ut de åtte låtene på et album han kalte Blowin’ Your Mind. Det var en utgivelse artisten ikke ville vedkjenne seg. For Bang ble «Brown Eyed Girl» en melkeku.

Bert Berns døde plutselig av hjerteatta­kk i desember 1967. Etter dødsfallet ble Morrison uglesett av Berns’ enke. Hun holdt ham ansvarlig for mannens død, og da han ville ut av kontrakten, lot hun håndlanger­en Carmine Denoia ta affaere. Hardhausen og kumpanene truet Morrison og knuste en gitar i hodet på ham. Naturlig nok ble han redd. Han forlot New York til fordel for Cambridge i Massachuse­tts. I «Big Time Operators» fra Too Long In Exile (1993), ett av mange oppgjør med platebrans­jen, slår han fast at mennene «were vicious and they were mean». Etter å ha hørt Morrison spille i Boston, ville Warner signere ham. Men de møtte problemer. Mafiamedle­mmene som var involvert i Bang, skulle ha 20.000 dollar i cash for å slippe ham. Pengene ble overrakt i et tomt lagerhus på Manhattan, og Warner fikk kontrakten terminert. Morrison måtte likevel spille inn et album for å oppfylle avtalen med Web IV. Resultatet ble 31 tullesange­r, de såkalte «revenge songs». Kvaliteten var så lav at Bang ikke kunne bruke dem. Men Morrison innfridde forpliktel­sen – og reddet karrieren. an Morrison har gitt ut bortimot 50 album etter Astral Weeks. Heldigvis, sier vi som alltid har likt ham. De fleste albumene har nemlig noe ved seg, og 76-åringen, som ble adlet i 2016, holder fortsatt konserter. Vanligvis er Van The Man mer inspirert enn han var i Sørlandsha­llen i mai 1999, men selv den beste kan ha en dårlig dag.

V

 ?? FOTO: OLIVIER MAIRE / AP/ NTB ?? Van Morrison har gitt ut bortimot 50 album etter Astral Weeks, som ble spilt inn i New York og kom ut i 1968. I dag regnes albumet blant tidenes beste, skriver forfattere­n. Denne kronikken handler om hva som skjedde da Morrisons karriere var naer ved å kollapse året før.
FOTO: OLIVIER MAIRE / AP/ NTB Van Morrison har gitt ut bortimot 50 album etter Astral Weeks, som ble spilt inn i New York og kom ut i 1968. I dag regnes albumet blant tidenes beste, skriver forfattere­n. Denne kronikken handler om hva som skjedde da Morrisons karriere var naer ved å kollapse året før.
 ?? ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway