Fædrelandsvennen

Overvelden­de om sorg

Det er noe utmattende over denne boka, antakelig like utmattende som det å sørge lenge og intenst er for den som sørger.

- EMIL OTTO SYVERTSEN

● Tittel: «Langsom marmor»

● Forfatter: Ole Robert Sunde

● Forlag: Gyldendal

Dette utmattende kan kanskje best illustrere­s med et sitat fra bokas siste side: «... det var en fiks idé som hadde satt seg fast i meg, som mange ting har lett for å gjøre når jeg først begynner å gruble over det, for jeg er svaert monoman og samtidig full av sorg over å ha mistet mitt lys gjennom 45 år, og hvordan i all verden skal jeg fatte det og samtidig legge det bak meg når det ikke vil legges bak meg, hva gjør jeg da?»

Ole Robert Sunde, født i Kristiansa­nd for 70 år siden, avslutter sin sorg-trilogi med disse ordene. Det er nå gått seks år siden hans kone, tekstilkun­stneren Marit Gulbrandse­n døde, bare 59 år gammel. Gjennom tre bøker bearbeider forfattere­n sorgen og tapet, og konkludere­r altså med at sorgen «ikke vil legges bak meg». Det er en sterk avslutning.

Romanen er holdt i samme språklige stil og tone som Sunde er kjent for; lange kjeder av setninger bare atskilt med komma, digresjone­r og assosiasjo­ner i vilter tankelek, observasjo­ner av hverdagsli­ge små detaljer, både fluer og mygg og lyden de lager, en stil som kan vaere utmattende for en utålmodig leser. Men utmattende må jo også den store sorgen vaere. Og derfor kler stilen innholdet.

Enkelt sagt er det en fortelling om et ekteskap, et forhold, som må ha vaert svaert godt og berikende for begge parter. Han forteller om en dyp kjaerlighe­t full av omsorg, omtanke, forståelse og respekt for hverandre. Leseren får innblikk i den avdødes tanker og holdninger gjennom mannens gjengivels­e. Det er jo sånn sett ingen objektiv fremstilli­ng av et annet menneske. Men desto mer stråler portrettet av den avdøde. Det er vakkert.

Alle streifene gjennom parets historie gir anledning til dype refleksjon­er om hva det er å dø, hva døden er, hva som skjer eller ikke skjer. Og så fins det et avsnitt om unnfangels­e som er noe av de fineste jeg har lest om hvordan livet blir til. Han kommer stadig tilbake til konens barnetro og strenge kristne oppdragels­e. Selv er han en «drømmende anarkist, kanskje hedning» – og dette gir selvsagt anledning til å skrive om tro og tvil. «... jeg likte å tenke på at noe er hellig i vår prosaiske verden».

Det er noen ord og vendinger som gjentas svaert ofte, eksempelvi­s «om enn», «om ikke», «ettersom» og «all den stund». De røper kanskje det monomane som forfattere­n ofte kommer tilbake til, og gjør meg noen ganger utålmodig. Det er utmattende. Slik sorgen også er utmattende for den som opplever at den ikke går over.

 ?? FOTO: TINE POPPE ?? Forfattere­n Ole Robert Sunde er født i Kristiansa­nd i 1952, bosatt i Oslo.
FOTO: TINE POPPE Forfattere­n Ole Robert Sunde er født i Kristiansa­nd i 1952, bosatt i Oslo.
 ?? ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway