Ekstraskatt på vannkraft rammer norske bedrifter
Regjeringens forslag om å øke vannkraftskatten med 30 milliarder kroner, vil ikke bare ramme klimaomstillingen, men også mulighetene for å bygge ny industri i Norge.
Norge trenger en betydelig utbygging av fornybar energi på kort tid for å unngå kraftunderskudd. Om lag halvparten av produksjonskapasiteten i norsk vannkraft ble bygget på 1950- og 60-tallet og er moden for oppgradering. Da grunnrenteskatten etter mange års debatt ble omgjort til en kontantstrømskatt fra 2021, var målet å stimulere til slike investeringer. Endringen ble positivt mottatt av bransjen og flere kraftselskaper har presentert store investeringsplaner.
Grunnrenteskatten som betales på toppen av selskapsskatten, gjør at superprofitten føres tilbake til fellesskapet. Med de rekordhøye strømprisene vi opplever nå, kan staten forvente 70 milliarder kroner i ekstra inntekter fra vannkraften i 2022, sammenliknet med et normalår. Når regjeringen nå vil stramme til ytterligere, både ved å øke grunnrenteskatten og innføre et «høyprisbidrag» som gir 90 prosent samlet skatt på strømpriser over 70 øre, sier flere kraftselskaper at de må revurdere sine planlagte investeringer.
Det er særlig investeringer i effekt som rammes hardt, altså muligheten til å produsere mye strøm på kort varsel, for eksempel når vinden løyer og sola ikke skinner. NVE fastslår at det er nødvendig med flere slike investeringer for å sikre kraftforsyningen og redusere prissvingningene.
Tilgang på mer fleksibel effekt er en forutsetning for å kunne utnytte økt variabel kraftproduksjon som forventes både fra vindkraft på land, solenergi og en storstilt utbygging av havvind.
Problemet er at effekt- og pumpekraftverk er avhengige av noen få høypristimer.
Fremtidens kraftsystem med mye vind- og solkraft vil være preget av lange perioder med svært lave priser, som så kan avløses av kortere perioder med lite vind og sol, og dermed høyere pris. Et effektkraftverk er bygd for å kunne dekke etterspørselen i høypristimene når andre energikilder ikke leverer. I lavpristimene vil kraftverket stå stille og spare på vannet.
Likeledes vil et pumpekraftverk pumpe vann opp i magasinene når kraftprisene er lave, for så å kunne produsere i noen få høypristimer senere. Hvis staten tar hele overskuddet fra høypristimene, fjernes lønnsomheten for slike kraftverk.
En vanlig misforståelse er at siden 70 øre per kilowattime har vært en høy strømpris i norsk sammenheng, så burde det være mer enn nok til å utløse nye investeringer i vannkraften.
Vi er overrasket over at regjeringen ikke ser at de undergraver Hurdalsplattformens mål for klimatiltak og industrivekst, når det foreslås så vidt omfattende skatteskjerpelser med introduksjon av helt nye skatteelementer uten noen forutgående utredning og høring. En grundigere prosess kunne ha avdekket uheldige og utilsiktede konsekvenser.
Når investeringene i regulerbar vannkraft og annen fornybar energi går ned, blir kraftbalansen svakere og prisene høyere. Det vil også påvirke de fastprisavtalene som både kraftselskapene og regjeringen ønsker å kunne tilby norske bedrifter.
Høyprisskatten vil også påvirke markedet og produsentenes vanndisponering. Når verdien av høyere priser frem i tid i praksis inndras av staten, vil produsentene ha mindre grunn til å spare vann i magasinene til perioder med større etterspørsel – typisk i vinterhalvåret.
Stortinget må nå sende skatteforslaget tilbake til regjeringen for utredning. Selv med en lavere skatteprosent, et utjevnet inntektsgrunnlag og midlertidig varighet, vil investorenes tillit svekkes.
Finansminister Vedum skrev nylig til Stortinget at «det situasjonsbestemte høyprisbidraget [bør] avvikles innen utgangen av 2024». Men hvor stor politisk garanti ligger i et «bør»? Og hva slags situasjoner og budsjettbehov gjør at det igjen kan bli behov for en «situasjonsbestemt» ekstraskatt?
Det er særlig investeringer i effekt som rammes hardt, altså muligheten til å produsere mye strøm på kort varsel, for eksempel når vinden løyer og sola ikke skinner.