Skilsmisser er iblant den eneste løsningen
Flere enn meg vred seg i stolen under innslaget med Senterpartiets Geir Pollestad og økonomen Kalle Moene i Dagsnytt 18 den 10. d.m.
Det er pinlig å være vitne til når en norsk politiker så åpenbart forsøker å vri seg unna en enkel, men påtrengende, etisk problemstilling. Norge drar årlig inn rundt 1000 milliarder ekstra på eksport av olje og gass som følge av krigen i Ukraina. Spørsmålet er da, som Moene pekte på, om vi vil oppføre oss som skikkelige, høvelige mennesker og dele med dem som helt uskyldig lider under de ekstraordinære prisene som krigen har forårsaket. Det gjelder ikke bare hjelp til Ukraina i dag og i fremtiden, men også andre land med dårlig betalingsevne og desto større behov for hjelp.
Til dette svarte Pollestad at Det viktigaste vi har greid, samen med selskapa på sokkelen, det er at vi har aukt produksjonen med 10 prosent, og det er enormt viktig for folk i Europa.
Så er det et spørsmål om hvor mye bistand og hjelp vi skal gi i ulike situasjonar. Den kan vi godt ta, repliserte han deretter i farten. I stedet brukte han resten av innslaget til først å gjenta det innøvde mantraet, at Norge først og fremst hjelper ved å være «en sikker leverandør av olje og gass». Deretter toet han regjeringens hender og minnet om at også vi har høye energipriser og at vi hjelper Ukraina både økonomisk og ved å ta imot flyktninger derfra.
Det kan hevdes at land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia til dels har seg selv å takke for energimangelen de står i. Drastiske reduksjoner av selvforsyning har vært fulgt opp av stadig større, direkte og indirekte, avhengighet av import fra Russland.
Kalle Moenes forgjeves poeng var imidlertid at vi i en ekstraordinær situasjon som nå, må se på årsakene til pengestrømmen og spørre hva vi best kan gjøre med denne. Det er et moralsk spørsmål som opptar mange. Vi er et land med tradisjon for å se ut over egen velferd, og til mennesker født under mindre heldige stjernetegn enn oss.
Etter torsdagens måling fra Opinion, som viste tall Arbeiderpartiet ikke har skimtet siden før samlingen i 1927, bør kanskje også slagord om sosialisme og solidaritet ut over landegrensene tørkes støv av på Youngstorget. Partiet har gått i tospann med et senterparti blottet for tradisjoner i retning av internasjonalt samarbeid hvis ikke dette byr på konkrete eller kortsiktige fordeler for landet. Det ideologiske skismaet mellom parhestene truer nå med en skjebnesvanger utforkjøring ved neste stortingsvalg hvis ikke kusken, Jonas Gahr Støre, tar et strammere grep om tømmene. Lite tyder på at det vil skje.
Kanskje like godt å sele av!