Utrente trenger også trening
Fysisk aktivitet er viktig for oss alle, ikke minst for oss som har passert 50-tallet.
Åtrene litt styrke, balanse og utholdenhet ville utvilsomt være fordelaktig, for formen er ikke lenger der av seg selv, slik jeg opplevde at den var frem til ca. 40-årsalderen. Det var travelt med jobb og fire barn og mye naturlig bevegelse frem til da.
Det er helt annerledes nå. Barna er voksne, og det er god tid til å sitte stille. Å gå på tur i skauen gir meg mye, det er godt med frisk luft og få være i bevegelse. Jeg liker at det er enkelt, ikke mye planlegging i forkant og ikke kjenner jeg på et fnugg av prestasjonsangst. Det er deilig!
Det finnes en rekke tilbud for den som ønsker å gå tur sammen med andre, men for meg blir det straks et tiltak. Det krever litt ekstra å møte til et eksakt tidspunkt, være sosial og ikke helt vite hvor jeg skal gå. Mest sannsynlig har jeg ikke gått der før, for jeg pleier å gå den samme turen hver gang, liker det best slik.
Jeg setter begrensninger for meg selv, du gjennomskuer meg nok. Jeg har også syklet bittelitt i sommer. Det gir meg en frihetsfølelse å suse ned bakkene og mestringsfølelse når jeg kommer opp bakkene, selv om jeg tar i bruk det letteste giret.
Motivasjon og mosjon er nesten som tvillinger, det ene fører til det andre og motsatt. Likevel er det ikke så enkelt. Besluttsomhet må til og den må øves opp. Jeg har vært vant til å ta beslutninger i jobbsammenheng og i familielivet, men når det kommer til besluttsomhet i forhold til fysisk aktivitet for min egen del, er det vel ikke en overdrivelse å si at jeg kommer dårlig ut.
Jeg har mange unnskyldninger for meg selv når jeg ikke følger opp mine egne planer, og dørstokkmila kjenner jeg godt til.
Det er likevel ikke veldig komfortabelt å sitte stille og kjenne musklene svinne hen, at kroppen kjennes vissen og vite at jeg sikkert snart må ha rullator for ikke å ramle overende. Jeg har flere ganger vært passivt medlem på diverse treningssentre, tenkt at nå skal det bli annerledes, nå skal jeg ta tak. Gjennomsnittlig antall besøk hver gang ligger på rundt fem ganger.
Stor motivasjon i starten, så er det som en nål i ballongen og til slutt, ganske snart, erkjenner jeg at det ikke var noe for meg. Jeg må selvfølgelig betale for et helt år, jeg binder meg til det på treningssenteret.
Etter noen mislykkede forsøk skal jeg nå forsøke en gang til, en siste gang. Et vennetilbud på et års medlemskap til en god pris, gjør at jeg tør hive meg utpå igjen, så går det like galt denne siste gangen er det likevel verdt å prøve.
Etter å ha meldt meg inn har jeg sjekket program for gruppetreninger, noe som er veldig skummelt, synes jeg. Det slår meg at det i utgangspunktet krever at man har både styrke, balanse og utholdenhet i tilstrekkelig grad, og det virker som det ligger en grad eller flere over det også.
Uansett hvor lenge jeg prøver å se om det er noe på mitt nivå, finner jeg det ikke, for eksempel enkel sirkeltrening som sørger for vekst og utvikling av små og store muskelgrupper, uten for mye avansert teknikk og god koordineringsevne.
Hmm, hvordan skal jeg trene denne gangen?
Jeg kan forsøke å google meg til et opplegg som passer dame over 50 med minimal treningsmengde i bagasjen og denne gangen prøve å gi blaffen i å skulle late som at jeg er trygg. Jeg kommer som jeg er; usikker, utrent, uvant og ulik andre spreke damer på min egen alder. Prøve meg frem, ikke være redd for å gjøre feil, se dum ut, forvirret ut, se helt «lost» ut.
Dette blir krevende på alle måter, men håpet lenge leve, og jeg vil jo gjerne lykkes, da. Litt er bedre enn ingenting, der legger jeg lista, på det laveste nivået.
Kanskje går det bra denne gangen, jeg håper det, jeg trenger det!
Kanskje er det flere som har det som meg, jeg heier på deg også!
❞ Etter noen mislykkede forsøk skal jeg nå forsøke en gang til, en siste gang.