Koronapandemien har satt kulturlivet tilbake. Folk har satt seg ned i sofaen. Og i dyrtid er tv-serier
Et alternativ til billetter til levende kultur.
DDet er dyrt å produsere kultur. Det er dyrt å kjøpe kultur.
et er antagelig tre ting som får det til å skake i Kilden nå. Som er årsak til at Kilden- direktør Harald Furre kalte inn de ansatte til allmøte og kunngjorde at noen av dem må regne med å bli permittert. Ikke oppsagt foreløpig, men satt på pause.
Det er en post-korona tilstand på kulturfeltet. Folk har fått nye vaner gjennom en over to år lang pandemi. Vi ble avvent store forsamlinger. Konsert og teater og bokbad. Hva som helst. Vi ble vant til å sitte hjemme i sofaen. Slå på tv.
Det er dyrtid. Alt koster mer. Mat. Strøm. Bensin. Lån. Alt i et norsk hverdagsliv koster mer penger, og vanlige lønnsmottakere strekker økonomien. Og når alt blir så mye dyrere – hva gjør du da? Sitter så stille du kan og bruker så lite penger du kan. Og strømmen måå du betale. En forestilling kan du droppe.
Og hovedårsaken – peker Kilden på – teater- og konserthuset har vært underfinansiert i flere år. I årets statsbudsjett får Kilden 135 millioner til drift for 2023. Fra Kristiansand kommune er det ventet 32 millioner kroner til drift neste år, og om lag 26 millioner kroner fra fylket.
Men underfinansieringen beløper seg til nesten 15 millioner kroner for årene 2015 - 2023, har Kilden regnet ut. Regjeringen gjorde et poeng av å droppe den omstridte Abe-reformen, det flate ostehøvel-kuttet man skulle ha i all offentlig sektor på 0,5 prosentpoeng. Men har likevel økt kuttet til ett prosentpoeng. Resultatet for Kilden blir ifølge Furre et underskudd på mellom syv og ti millioner kroner for 2022.
Det er mye av det samme i resten av Norge. Tørke på billettinntekter, post-korona-tregt publikum og for lite offentlig støtte.
Og det er ikke bare for enkeltmennesker alt har blitt dyrere. Kulturinstitusjonene har det som annet næringsliv. Det er blitt dyrere å produsere varer, dyrere å produsere kultur. For også teatersalongene og konsertsalene må ha lunk i lufta og rene seter. Pris- og lønnsveksten rammer dem hardt.
Og når offentlige budsjetter ikke skal smøres med oljepenger, når det snakkes om innstramminger og sparing, så vil mange prioritere de lovpålagte absolutte helse-, skole-, velferds- og sosialtjenestene. Kulturfeltet blir ikke prioritert. Vi ser det også på diskusjonen om driftsstøtte til Kunstsilo.
I strammere økonomiske tider er det ofte kulturen som kuttes først. Det betraktes, ikke nødvendigvis som overflødig, men det er liksom ikke livsnødvendig. Det er mer noe man kan ta seg råd til – når alt annet er betalt.
Summen for kulturen er hardtslående. Summen er permitteringer. Det er dyrt å produsere kultur. Det er dyrt å kjøpe kultur. Og det offentlige har lite støtte å gi. For kulturen blir det en vond sirkel. En hardt knyttet knute.
Under koronapandemien klarte kultursektoren å skape forståelse for at de er mer enn pynt og gøy. Det er en viktig næring, det utgjør mange arbeidsplasser. Holder folk og samfunn i ånde, både billedlig og bokstavelig talt. Og nettopp i krisetid og krigstid trenger vi kultur for felles bearbeidelse, fellesskap, sivilisasjonsbygging, for håp og trøst. Minne oss om hvem vi er. Og at mennesker ER kultur.
Det kan bli dyrt å strupe kulturtilbudet. Det kan ha en pris i den andre enden av den hardt knyttede knuten.