Basar og sukat
Basarer går aldri av mote, og ukene før jul er alltid høysesong. Dagens tekst er eksempel på at tradisjonen har vart en stund. Og at barndommen kan bli innhentet av alderdommen.
Det følgende er tilnærmet sannferdige minner fra en basar i Torridal. Året, 1967, var mitt trettende. Torheim, det staselige forsamlingshuset på Mosby, som siden ble revet og gjenoppsto som leilighetsbygg, var vanligvis forbundet med skrekk og gru. Lukten av ekle remedier og desinfiserende midler fra tannlegekontoret i andre etasje kunne til og med kjennes på gårdsplassen.
Men denne dagen skulle jeg på basar. Fem kroner var lirket ut fra sparegrisen. Utenfor Torheim var den gufne eimen fra nevnte virksomhet i andre etasje erstattet av liflig kaffelukt og duft fra parfymerte damer i etasjen under. Inne i den store salen myldret spente barn, ungdommer som smugkikket på hverandre, nyfriserte fruer som røpte siste nytt og menn med brylkrem i luggen som sa takk for sist og snakket om høstjakta.
Veggene var dekket av gevinster, så som broderte duker, klokkestrenger og elg i solnedgang. De mest interessante gevinstene, i alle fall for de yngste, var en dukkevogn, en plastikklastebil breddfull av frukt og Opal og banansjokolader, samt minst to bananpappesker med både bananer, epler, gulrøtter og små sjokolader og fristende kaker. Langs bordene under de tildekkede veggene satt eldre kvinner, kanskje bestemødre, i alle fall hadde de fleste tutt i nakken. Foran dem var skåler med vekslepenger ved siden av loddbøker. Denne kvelden kostet fem lodd 50 øre.
Også jeg ville kjenne på ekte basarspenning og investerte noen prosent av medbrakt kapital i håp om å vinne en fin julegave til mor. Enda mer spennende var det å få øye på to søte jenter med hestehale, pannebånd, vippeskjørt og hvite knestrømper. Jeg kjente dem så vidt igjen fra skolen og hadde ennå ikke våget å snakke til dem.
Så var det tid for åresalg, Ikke papirremser som nå for tiden, men solide trepinner med tall fra 001 til 999 som kanskje var brent inn av sløydlæreren. Ikke digital trekning som nå for tiden, men noen omdreininger på et digert lykkehjul for å avklare vinnere av flettede kleshengere, margarinsmør, kaffeposer, grytekluter, kransekaker, sjokoladekaker med tykke lag av smørkrem og julekaker med både rosiner og deilig sukat.
Så skulle det synges. Og leies. Etter som julaften ventet om få dager, var et digert juletre pyntet midt i salen. Forventning hos flere på min alder meldte seg i mageregioner. Men akk. Sanitetskvinnen som pleide å spille piano var blitt syk. Om en kunne steppe inn og akkompagnere allsang rundt juletreet? Etter noen sekunders stillhet, pekte en jeg trodde var kamerat på meg, bare fordi han visste at jeg tok pianotimer hos Lillemor Bergstad Pedersen i byen.
Slik gikk det til at jeg gikk glipp av det nærmeste noen av oss kom dans på den tiden. Det var på basar rett før jul og juletrefest kort etterpå, og stort sett bare da, det var mulig for en gutt å kjenne ei jentehånd i sin egen. Klimaks var fjerde vers av «O jul med din glede»: «Så rekker jeg nå med glede din hånd, kom, skynd deg og gi meg den annen. Så knytter vi kjærlighets hellige bånd og lover å elske hinannen». Han jeg trodde var en venn tok teksten irriterende bokstavelig med ei av hestehalejentene, samtidig som han gliste i min retning, der jeg knotet meg gjennom julesangen i C-dur som Gustava Kielland fra Lyngdal skrev tekst til på 1800-tallet.
All spenning var likevel ikke over, selv om juletredansen glapp. Trekning på bøker og lykkehjul ga bedre resultater. Jeg vant en kleshenger, banankake, to grytekluter og en kvart kilo margarin. Og alle barna fikk spissposer med bolle og litt godteri. Det pleide vi å få på bedehusbasarer også. Men der sørget voksne for å klippe av spissene slik at ingen skulle få gleden av å smelle papirposene.
Klimaks, hva uforutsigbar spenning angikk, kunne forekomme de første meterne på hjemvei. Basar på Torheim var på den tiden kjent for noe som av og til skjedde etterpå. Det hendte at noen av bygdas kraftige sønner, som sjelden var å se på basaren, gjemte seg i buskene utenfor. Der så de seg ut barn som hadde hatt interessant vinnerflaks. Følgelig fryktet jeg å komme tomhendt hjem.
Den kvelden så jeg ingen av dem. Men jeg så hestehalejentene og at en av dem kom tomhendt ut fra basaren. Fra ett eller annet sted fikk jeg frimodighet til å spørre om hun ville ha banankaka jeg vant. Hun sa tusen takk og betalte med et vakkert smil. Derfor var det helt greit at jeg bare hadde en flettet kleshenger, en klump margarin og to grytekluter med hjem.