Fattigdom i Kristiansand
Det kan synes som de fleste politikere ikke vil ta inn over seg at fattigdom først og fremst er pengemangel til det majoriteten i et samfunn tar som en selvfølge.
Da er løsningen snublende nær, pengeoverføringer til dem som sitter nederst ved bordet. Det synes som om politikere generelt tviler på at fattige selv kan styre sine penger, at de ikke prioriterer sine barn økonomisk.
I stedet for å øke sosialhjelp og stønader, så innfører man «kompenserende tiltak» som gratis barnehageplass, redusert pris i SFO, osv. Tiltak der foreldre må stå med lua i hånda, og dokumentere at deres barn er verdige trengende til å få redusert pris, eller gratis tilbud.
Forskere har funnet at de fattige foreldre nedprioriterer sine egne behov til fordel for sine barn. Foreldre går sultne til sengs for at barna skal spise seg mette.
«Barnefattigdom» er et villedende begrep. Det finnes ikke fattige barn, bare barn av fattige foreldre.
Det er tydelig at middelklassen er overrepresentert i bystyret i Kristiansand. Det ble synliggjort i debatten i bystyret om folkehelsestrategi.
Politikere hevdet blant annet at de vil redusere sosiale helseforskjeller med tiltak mot skilsmisse, og ved hjelp av kulturtilbud.
Tidligere kommuneoverlege Haarr hevdet blant annet dette: «Kultur gir dopamin og serotonin til hjernen som gir både glede og lykke».
Det ble ikke stilt spørsmål til hvilke sosioøkonomiske grupper som fikk tilgang til denne euforiske lykke.
Haarr vet godt at lavtlønnede på Oslo øst dør over ni år tidligere enn høytlønnede på Oslo vest. Mens forventet levealder for menn i Oslo øst er 71,5 år, er den 81 år i Oslo vest. De samme klasseskiller finnes i Kristiansand.
Forskning tilsier at tilgang til kultur ikke er en selvfølge for alle sosioøkonomiske grupper. Eksempelvis er ikke Kulturskolen for alle. I 2012 påviste forsker Bjørnsen ved Agderforskning at det er utdanningsnivå og inntektsnivå til foreldrene som avgjorde om deres barn hadde mulighet til å gå på kulturskole.
Det synes som om politikere generelt tviler på at fattige selv kan styre sine penger.
«Kulturskolen er for middelklassebarn», konkluderte han.
Ni av ti kulturskolebarn hadde foreldre med høyere utdanning, eller 88 prosent av barna.
Dette bildet er ikke endret seg siden den gang da.
Flere undersøkelser har påvist at pris er viktigste faktor når foreldre med dårlig råd lar være å sende barn på kulturskole.
Eksempelvis i Trondheim, der 40 prosent av barna fra villastrøket Singsaker gikk på kulturskole, mot fire prosent i arbeiderklassestrøket Saupstad (Klassekampen 25. feb. 2015).
I Kristiansand utgjør elevavgiften 3900 per år, per barn. Makspris for hver familie er satt til 11.700 kroner per år. Dette kun for basis utgifter.
Kristiansand har over 3000 barn av fattige foreldre. Familier som lever under EUS fattigdomsgrense med fare for sosial eksklusjon.
Dette vil neppe endres, i alle fall ikke så lenge politikere ikke synes å ville forstå hva fattigdom i et så rikt land som Norge faktisk er, eller skjønner hva fattigdom i et høykostland som vårt faktisk innebærer.