Derfor bør Nora Mørk ta alle Norges straffekast
Den beste straffeskytteren bør alltid være den som tar straffene, uavhengig av hva som har skjedd i forkant av straffesituasjonen.
Noen ville kanskje tenkt at valg av straffeskytter alltid er godt fundert og gjennomtenkt. I realiteten er det ikke alltid sånn. Valget styres delvis av generelt aksepterte sannheter med begrenset forankring i virkeligheten. Nora Mørk scoret på sine første 20 skudd fra straffemerket under årets europamesterskap. I løpet av kampen mot Danmark bommet hun imidlertid på straffe nummer 21. Men siden hun er en av verdens aller beste straffeskyttere, tok hun selvfølgelig den neste straffen, eller hva?
Neida! Henny Reistad, som da hadde en uttelling på 60 prosent på sine fem straffer hittil i mesterskapet, tok den neste. De som har fulgt med på håndball en liten stund vet at dette er vanlig praksis. Når en straffeskytter bommer fra straffemerket, tar som regel neste skytter over, helt uavhengig av hvor mange straffer førstevalget har plassert i nettmaskene; og helt uavhengig av hvor flink neste skytter er fra straffemerket.
Men hvorfor hadde Henny Reistad egentlig tatt straffer i mesterskapet? Hadde ikke Nora Mørk scoret på alle sine forsøk? Var det fordi Mørk hadde blitt utvist? Hadde hun skadet seg? Nei, det finnes nemlig en annen rar uskrevet regel som de aller fleste i håndball følger; du tar ikke dine egne straffer. Det vil si at hvis det var du som ordnet straffen, så er det noen andre som tar den. Helt uavhengig av hvem som er førstevalget på straffemerket i utgangspunktet.
HVORFOR ER DET SÅNN?
Her ligger det to antakelser bak. Den første er at suksess avler suksess, mens nederlag avler nederlag. En antakelse om at en som bommer nå har startet en negativ prestasjonskurve som må brytes ved å bytte inn en skytter med et mer nøytralt utgangspunkt. Hvis ikke vil spiralen fortsette nedover. Med andre ord trenger skytteren psykologisk momentum for å score fra straffemerket. Den andre antakelsen tar utgangspunkt i at de som ordner straffen opplever en økt aktivering som følge av taklingen. Det vil si at adrenalinproduksjonen stiger, pulsen går opp og pustefrekvensen økes. Dette anses som ugunstig i en situasjon som straffekast hvor skytteren må holde roen.
ANALYSERTE TUSENVIS AV STRAFFER
Men stemmer disse antakelsene egentlig? Det ønsket noen kolleger og jeg å finne ut av. Våre resultater viser at det ikke er noen hold i disse antakelsene. Vi analyserte tusenvis av straffer og fant at straffeskyttere er ikke mindre sannsynlig til å score hvis de har ordnet straffen selv. Heller ikke om de bommet på forrige straffe. Disse funnene er i tråd med en tysk studie som fant det samme i fotball.
Den beste straffeskytteren burde derfor alltid ta straffen, uavhengig av hva som skjedde i forkant. Unntaket er selvsagt hvis spilleren skulle bli skadet i straffesituasjonen. Ingen scorer på alle sine straffer, ikke Nora Mørk en gang, men i lengden kommer hun til å score på flere enn andre spillere som har mindre erfaring og er mindre komfortable fra straffemerket.
STRAFFESKYTTERE ER EN EGEN RASE
Det er nemlig noe spesielt med straffeskyttere i idretter som håndball og fotball hvor de selekteres inn i rollen. De som ikke trives under disse spesielle omstendighetene har allerede selektert seg selv ut. Det finnes til og med studier som viser at gode straffeskyttere presterer bedre i avgjørende situasjoner når det er mye på spill. De elsker rett og slett rampelyset. Det er ikke sånn som i basketball hvor den som blir tatt må ta straffen selv. Der havner ofte spillere med begrensede forutsetninger for å lykkes i en situasjon de ikke trives i. Det kan ofte føre til en negativ syklus hvor straffer blir et stressfremkallende moment.
Nå er det bare å håpe at Thorir Hergeirsson leser dette innlegget før kveldens semifinale mot Frankrike!