BØR VI SE PÅ FOTBALL-VM? En av fem nordmenn sier de vil boikotte tv-kampene Jeg tror ikke jeg klarer å si det samme.
Fra Qatar.
EJeg ser at det ikke er et imponerende prinsipielt standpunkt. Men kanskje det mest realistiske.
t fotball-vm har ingen verdens ting å gjøre i et land som Qatar. Så egentlig burde det være rett fram. Dette verdensmesterskapet ser vi ikke på.
Grunnene er like mange som de er gode. Mange fattige arbeidere har mistet livet under byggingen av gigantiske stadioner. Ifølge The Guardian kan det være så mange som 6500. Mangfoldig flere har blitt behandlet som slaver under byggingen. Qatar diskriminerer kvinner systematisk. For ikke å snakke om seksuelle minoriteter. Og regimet bruker åpenbart mesterskapet for å styrke sin egen posisjon.
I tillegg: Ørkenstaten fikk mesterskapet etter massive bestikkelser av den lille virkelighetsfjerne fotballeliten som avgjør slike tildelinger. Den siste i rekken av dokumentarer om dette går nå på Netflix. Der kan man se hvordan et lite, fotballklimafiendtlig land uten stadioner og nødvendig infrastruktur vant kampen mot selveste USA. Hvor alt lå til rette.
Hvor langt toppene i FIFA fortsatt befinner seg fra virkelighe
KOMMENTAR POLITISK REDAKTØR
vidar.udjus@fvn.no - 952 43 505 tens verden så vi nok en gang for få dager siden. Da fikk det danske landslaget beskjed om at de ikke får lov til å ha følgende budskap på sine treningsdresser: «Menneskerettigheter for alle».
Det er helt surrealistisk.
Og likevel: Verden er full av diktaturer. Mange av dem har også tidligere fått store og prestisjefylte mesterskap.
Det er ikke mange måneder siden Kina arrangerte vinter- OL. Det er en stat som langt overgår Qatar i brudd på menneskerettighetene. Regimet i Beijing begår det som trolig best kan karakteriseres som et folkemord mot uigurene. For fire år siden arrangerte Russland det forrige verdensmesterskapet i fotball. Det fikk Putins regime lov til bare fire korte år etter at han hadde okkupert og annektert store deler av Ukraina.
Og når det gjelder landene i Gulfen: Sjekk lista over andre store internasjonale arrangementer, som formel 1 og golf. Sjekk gjerne også norske myndigheters offisielle holdning til næringslivssamarbeid med de samme regimene i den samme regionen. Det er ikke akkurat boikott som gjelder. Tvert imot: Samarbeid oppmuntres og legges til rette for.
Ingenting av alt dette rettferdiggjør i seg selv mesterskapet i Qatar. Men det viser den verden vi tross alt lever i og som vi må forholde oss til. En verden som i overveiende grad består av ulike former for diktaturer.
Så hva bør vi gjøre med dem? Boikotte dem? Det kan virke som en tiltalende og enkel løsning. Men det er ikke sikkert at det fører til endring i positiv retning.
Tilbake til skjermen og kampene fra Qatar. I den praktiske hverdagen er det kanskje også mer hverdagslige hensyn enn store prinsipper som spiller inn.
En ganske så fotballinteressert kollega fortalte at de hadde hatt en runde rundt middagsbordet hjemme. Kona hadde slått prinsippene tydelig fast: Et sånt mesterskap ser vi ikke på! Kollegaen min fant det klokest å ligge lavt der og da. Han så absolutt argumentene for en familiemessig boikott. Men han tenkte også på gutten i huset, som hadde gledet seg til dette mesterskapet. Og alle vi fotballinteresserte husker vårt første verdensmesterskap i fotball. Høydepunktene derfra har vi med oss resten av livet. Nå skulle det egentlig være sønnens tur.
Jeg vil tro at den diskusjonen i den heimen ikke er avsluttet ennå. Slik den heller ikke er i mange andre fora.
Klassekampen hadde denne uka en runde med norske forfattere. Flere av dem skulle definitivt slå av tv-en. Johan B. Mjønes og Erle Marie Sørheim er blant dem. Sistnevnte tar den helt ut og boikotter også sponsorer av fotball-vm, som Coca-cola og Visa. Andre er mer i tvil. Frode Grytten og Kjartan Fløgstad, som har skrevet mye om fotball, kaller dette for et privat spørsmål.
Og noen lander på et mellomstandpunkt. Cathrine Sandnes har ikke tenkt så mye på det. Men hun skal droppe åpningskampen.
Kan hende ender jeg også deromkring. Jeg ser at det ikke er et imponerende prinsipielt standpunkt. Men kanskje det mest realistiske. Og så må jeg nok innrømme at det ikke koster all verden å boikotte en åpningskamp mellom Qatar og Equador.