Når vi mister håpet
I en samtale nylig sa en til meg at nå hadde hun mistet håpet. For hva skulle hun håpe på en mørk novemberdag? Hun er dessverre sikkert ikke alene om å tenke slik.
Thorbjørn Jagland snakket i sin statsministers-tid om Det norske hus. På mange måter ligner det litt på et standard-hus av typen bekymrings-hus. Det har ikke vinduer så vi kan se verden utenfor. På veggene er det bilder i svarte rammer, bilder av det som kan komme til skje av sykdom, ulykker og katastrofer. Det er på mange måter slike hus vi har for tiden. For krig. energimangel og miljøproblemer gjør noe med oss. Og om ikke det er nok, så opplever vi alle prisøkning og hva den fører med seg. Kjøp 2 – betal for 3!
Jeg lurer på om vi har blitt for grublende og pessimistiske og redde for hva fremtiden vil bringe? Et bilde kan utdype dette. Noen barn laget en snøball. Det var den gang da det var vinter med mye snø. De rullet snøballen rundt så den ble så stor at de ikke kunne flytte den. Slik er det også med våre bekymringer. De kan være små og ubetydelige. Men vi grubler og grubler. Bekymringene vokser og blir store og uløselige!
Vi skal være ærlige nok til å innrømme at bekymringene er reelle. Hva fremtiden vil bringe i den rike oljenasjonen Norge vet kun fremtiden. Selvsagt står vi overfor en rekke utfordringer som vi av hensyn til kommende generasjoner må løse. Og løsningene kommer ikke av seg selv,og slettest ikke hvis vi ikke satser på forskning og ny teknologi.
Vi går snart inn i adventstiden, som er en ventetid. De færreste venter på at kirkeklokkene skal ringe jula inn. Vi tar den sikkert på forskudd også i år for å litt trøst og oppmuntring. De fleste venter sikkert på fred i Europa og en tryggere fremtid. For vi trenger alle mer positiv tenkning og livsglede for å møte fremtiden.
Tømmermannssønnen som vi feirer fødselsdagen til i jula, kom med håp til mennesker som slet og ikke fikk det helt til! Og kanskje kan han også i 2022 gi oss et håp som bærer når nesten alt håp er ute?
Det gjelder å finne noe i tilværelsen som gir oss trygghet, et holdepunkt i novembermørket preget av usikkerhet og angst. Kanskje et gudshus er sted som gir oss litt lys i mørket?
For vi trenger mer håp og livsmot i Det norske hus, Men håp er ikke det samme som optimisme. Vi nordmenn er realister og vet så utmerket godt at vi må fortsatt leve i spenningen mellom mørke og lys, sorg og glede, liv og død. Men håpet kan ingen ta ifra oss, selv ikke på en mørk novemberdag! KNUT SAND BAKKEN,