Sømløst samspill
Med egen solist og en dirigent som spiller godt på lag ble dette en konsertopplevelse fylt med lokal stolthet.
Symfonikonsert
● Hvem: Kristiansand Symfoniorkester
● Dirigent: Eva Ollikainen
● Solister: Leonardo Sessena, Laura Marzadori
● Program: Johannes Brahms (1833-1897): Dobbeltkonsert for fiolin og cello, Jean Sibelius (1865-1957): En Saga (1892), Samuel Barber (1910-1981): Symfoni nr.1.
Konserten åpnet med Brahms sin «Dobbeltkonsert for fiolin og cello» med italienske Laura Marzadori og Kristiansand symfoniorkesters egen Leonardo Sessena som solister. Musikerne er venner fra noen år tilbake, noe som skinte gjennom i deres samspill.
Sessena formidlet ikke bare gjennom spill, men også gjennom ekspressive bevegelser. Fra første tone var det en tydelig dramatikk til stede i musikken. Begge solister trakk fram verkets store følelser med klar romantisk stil.
For å løfte solistene fram, holdt dirigent Eva Ollikainen orkesteret i tett samspill med solistene og passet på å skape rom rundt deres eget uttrykk. Spesielt i andre sats blendet solistene seg sømløst med orkesteret. Dette ga solist- og orkesterformatet et dialogisk preg heller enn en musikers tur til å vise tekniske muskler. Og det er
vel akkurat det det egentlig handler om?
Etter en stående applaus ga solistene et ekstranummer som bygget på de tre satsene vi nettopp hadde hørt, bare i duo format. Her var samspillet enda tettere og vennskapet tydelig.
Etter pausen tok Ollikainen oss inn i det stormfulle uttrykket til en ung Jean Sibelius. Stykket «En Saga» inneholdt store kontraster. Noen partier yret med billedlig liv og bevegelse, der andre holdt en innesluttet og dyster karakter. Sibelius er på mange måter Finlands Grieg og det er tydelig at dirigenten hadde en dyp forståelse av sin landsmann.
Den karakteristiske kalde strykklangen var klart til stede og spilte på lag med den mystiske stemningen skapt av treblåserne. Gjennom stykkets løp blir et par melodier presentert og dratt gjennom flere
emosjonelle ytterpunkt. De mer massive utbruddene med massiv messing blir etterfulgt av såre soloer.
Også her viste Ollikainen sin evne til å bruke orkesteret til å bygge opp solistens individualitet. Klarinettist Stig Nordhagen fikk en lengre solo helt i enden og fikk et veldig åpent rom å bre seg i.
Kvelden ble rundet av med «Symfoni nr. 1» fra Samuel Barber. Det er et nyere verk med mye som skjer. Tidlig og i midten var ikke retningen fra forrige nummer like til stede. Mot slutten derimot satte Ollikainen ting flott sammen igjen, og et heftig volum bygget seg opp på beste vis i en pangslutt. Her også var det flere flotte soloer som ble løftet fram tydelig.
En slik konsert med egen solist og en dirigent som spiller godt på lag med dem viser mye. Det får fram de gode ressursene vi har her i byen og ikke bare fra det store utland. Ikke bare solistene lengst fram på scenen, men også de mange små vakre øyeblikk spredd gjennom konserten.
Selv om konserten ga plass til flere å skinne, satt jeg fortsatt igjen med følelsen av at det var Eva Ollikainens konsert. En kunne se og høre at hun puttet mye inn i hver tone og forsto hva alle musikerne kunne bidra med. I tillegg kom det fram en klar idé om hvordan hun selv opplever musikken, spesielt Sibelius. En dirigent som ikke bare får fram sitt uttrykk, men en som ser komponist, musiker og publikum i tillegg.