Fikk traumer etter blodig revolu Usjon
Ti år etter hun opplevde den blodige Safranrevolusjonen i Myanmar som tenåring, møtte Linda Jorud veggen.
– Jeg har en lang vei å gå, og er ikke frisk. Jeg kommer til å ha med meg dette hele livet, sier Jorud til Fædrelandsvennen.
Vi sitter på Energiverket i Kvadraturen, som er et lavterskel aktivitetstilbud for folk som blant annet strever med psykisk helse. Treningen har blitt et vendepunkt for Jorud for å takle angsten. Hun har nemlig slitt med traumer i 14 år.
For å vite hvorfor, må vi skru tiden tilbake til høsten 2007:
En 19 år gammel Linda Jorud har allerede bodd i Myanmar (Burma) i ett år, og stortrives som engelsklærer for lokale studenter i storbyen Yangon. Men da hun høsten 2007 returnerte til det asiatiske landet etter en sommerferie hjemme i Norge, begynte marerittet.
På grunn av stor misnøye med militærstyret i landet brøt den såkalte Safranrevolusjonen ut for alvor i august 2007, hvor folk strømmet ut i gatene for å protestere. De hyppige demonstrasjonene den høsten ble slått knallhardt ned på av myndighetene.
– Den ene dagen sto det plutselig 300.000 mennesker i gata. Det var veldig farlig. Myndighetene skjøt ut i gatene, sier Jorud.
Ifølge nyhetsbyrået Reuters viser en rapport fra FN at minst 31 personer ble drept på landsbasis, mens flere tusener skal ha blitt arrestert.
– En av studentene jeg underviste ble skutt. Det gikk heldigvis bra med henne. Det var mange som bare forsvant, som myndighetene hadde tatt og arrestert, sier Jorud.
BANKET PÅ DØRA
Den høsten ble det bare verre og verre å oppholde seg i Myanmar, forteller Jorud. Myndighetene stengte internett og innførte portforbud.
– De utførte jevnlige kontroller. Som utlending hadde man stor innflytelse på grunn av kontakten med omverden. De gikk blant annet gjennom mailen min for å sjekke at jeg ikke hadde skrevet noe galt. Etter hvert stengte de også telefonen, og da fikk jeg ikke gitt beskjed hjem om at jeg hadde det greit. Det var en tøff periode, sier hun.
Den ene høstkvelden banket det
flere ganger på døra til Joruds leilighet.
– Det var huseieren som sa: «Nå må du ta med deg pass og det du har av verdisaker. Nå kommer de for å ta deg. Du må komme deg vekk».
Hun fikk overnatte i boligen til ei venninne. Men trygghetsfølelsen hun hadde kjent på det første året i Myanmar, forsvant.
– Jeg lå i senga med en stor kjøkkenkniv under hodeputa i flere uker, slik at jeg hadde noe å forsvare meg med. Heldigvis kom de ikke, sier Jorud.
– Fryktet du for livet?
– Ja, jeg gjorde det. Det var også for farlig å undervise. Alt ble lagt ned. Man kunne ikke reise ut av landet. Jeg satt fast der i seks måneder, svarer Jorud.
HUSKER IKKE HJEMREISEN
Rundt påsketider i 2008 fikk Jorud lov til å reise hjem til Norge.
– Jeg kan ikke huske hvordan jeg kom meg hjem. Det er som et svart
hull. Det eneste jeg husker var da jeg sto hjemme i min søsters leilighet i Stavanger, forteller hun.
Men selv etter hjemreisen, klarte hun ikke å gi slipp på frykten.
– Jeg var veldig redd. Hodet ville hele tiden tilbake til da jeg var i fare. Jeg klarte ikke å slippe fra meg frykten. Jeg så meg alltid over skuldra, i tilfelle det var noen der, sier Jorud, som flyttet til Kristiansand kort tid etter Norge-returen.
Forsvarsmekanismen ble å fortrenge det som hadde skjedd.
– Mat ble en trøst. Jeg tror jeg la på meg 40 kilo det første året etter at jeg kom hjem til Norge. I tillegg til traumer fikk jeg et dårlig selvbilde, ettersom jeg ble større og større, sier Jorud, som på det meste veide 150 kilo.
– Jeg har en veldig aktiv familie, og kunne ikke være med på turaktivitetene deres. Det var også en sorg oppi det hele, sier 35-åringen, som er tante til syklisten Tore Navrestad, som har representert Norge i BMX i to Ol-mesterskap.
MØTTE VEGGEN
Etter mange år med traumer møtte hun veggen i 2017.
– Jeg måtte sove 18 timer til dagen og skjønte at det var noe galt med kroppen min. Det jeg ikke skjønte, var at det var en psykisk lidelse, sier Jorud, som ble sykemeldt fra jobben og henvist til bedriftshelsetjenesten.
Året etter ble hun diagnostisert med PTSD.
– Da ga ting mer mening. Jeg forsto hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Hvis man ikke får hjelp, kan det gå veldig galt, sier hun.
FANT GLEDE I TRENING
På oppfordring fra en vernepleier i Kristiansand kommune, besøkte Jorud Energiverket, hvor hun i dag deler sin historie.
– I begynnelsen var det vanskelig. Den høye pulsen fra treningen trigget også angsten. Det minnet meg om følelsen jeg hadde da jeg var i fare, forteller hun.
Likevel så hun raskt en forbe
dring etter trening med aktivitetsgruppene på Energiverket, noe som etter hvert gjorde at hun meldte seg på Crossfit.
– Jeg var i veldig dårlig form, både psykisk og fysisk. Men treningen gjorde veldig godt for kroppen.
Ingvild-jorna Bø Abusdal, fagleder for trening hos Energiverket, er stolt over måten Jorud har lært seg å takle angsten under trening.
– Man blir eksponert for mye støy i Crossfit. Jeg er så mektig imponert over hvordan Linda det mestrer på. Du er et forbilde, i det at du tør å stå i reaksjonene og lar de komme, sier Abusdal til Jordal.
De siste årene har Jordal vært gjennom en stor livsstilsendring. Etter en slankeoperasjon og jevnlig trening har 35-åringen gått ned hele 70 kilo.
– Trening har betydd veldig mye for meg. Jeg kjenner at jeg har blitt sterkere psykisk. Det gir meg en glede som jeg ikke har hatt før. Man får ut stress, og det hjelper med å roe ned angsten. Jeg sover
bedre, trenger mindre medisiner, også er det sosialt.
FYSISK AKTIVITET OG PSYKISK HELSE
Kjersti Karoline Danielsen er førsteamanuensis ved Institutt for ernæring og folkehelse ved Universitet i Agder (UIA). Hun har forsket på fysisk aktivitet i psykisk helsearbeid.
Danielsen mener at trening gir erfaringer man ikke får gjennom tradisjonell behandling.
– Mennesker med psykiske helseutfordringer, uavhengig av diagnose, erfarer fysisk aktivitet som noe nyttig og meningsfullt. Deltakelse i fysisk aktivitet skaper identitet og følelse av mening, formål og mestring, sier hun.
Hun viser også til en ny svensk studie som kom i vår, som inkluderte 286 pasienter med en angstdiagnose.
– Halvparten hadde levd med angst i minst ti år. De fleste som trente gikk fra et høyt angstnivå ved starten av studien til et lavt nivå etter tolv ukers trening, sier Danielsen.