Klimaendringer var medvirkende til Palmyras fall
– Palmyra var en av de største byene i Romerriket. Den ble ødelagt i år 273. Vi har funnet at klimaendringer var en viktig årsak til byens fall, sier kristiansanderen og historieprofessor Eivind Seland ved Universitetet i Bergen. Studien har vakt stor opp
Det er en oppsiktsvekkende studie som historikeren fra Kristiansand har vært med på å finne ut av. Studien har blitt publisert i tidsskriftet PLOS ONE tidligere i høst.
Vi møter ham på kontoret hans på Sydneshaugen i Bergen. Bokhyllene er fylt opp med tykke bøker om Romerriket og andre historiske perioder. Sammen med forskere fra Universitetet i Aarhus har han vært med på å løse gåten om den sagnomsuste byen, som ble ødelagt av romerne i år 273.
KLIMAENDRINGER PÅVIRKET ANTIKKEN
– Klima har alltid endret seg. Forskjellen er at dagens klimaendringer er menneskeskapte, og at de skjer raskere og er mer dramatiske enn før i tida. Klimaendringer preget mennesker som levde før også. Områder som ligger langs kanten av der hvor man kan bo og drive jordbruk, har vært særlig utsatt. Palmyra ligger i den syriske ørken. Sannsynligvis ble byen dannet av nomadene, som drev med kameler og sauer. Noe regn har det vært der, men ikke nok til å drive jordbruk etter klimaendringene, sier Seland.
EN DEL AV SILKEVEIEN
Byen ble viktig fordi at den var en viktig mellomstasjon for handel mellom Det indiske hav og Middelhavet.
– Som en del av Silkeveien ble det handlet med edelstener og krydder fra India, silke fra Kina, myrra og røkelse fra Arabia, elfenben fra Afrika og glass, vin, metall, gull- og sølvpenger fra Romerriket. På den tida var råvarer fra andre steder veldig verdifulle. Det å kle seg i silke kan være en måte å vise status på i den tida hvor folk flest kledde seg i ull. Det gjorde disse varene sjeldne og attraktive, forteller Seland engasjert på ren Kristiansand-dialekt.
– Palmyrenerne spesialiserte seg først på å sende karavaner over ørkenen. For at handelsfolk slapp å forsere alle kongerikene i dagens Irak og Syria, kunne de heller gå gjennom ørkenen. Denne ruten var vanskeligere og farligere, men de slapp å betale så mye skatt. Dette gjorde byen rik, og dessuten til en by av betydelig størrelse.
OPPRØR MOT ROMERRIKET
På 200-tallet var Romerriket i store vansker. Keiser Valerian ble tatt til fange av sine fiender i Perserriket.
– Palmyrenerne reddet dagen og slo perserne tilbake. Det gjorde Palmyra til den viktigste makten i Midtøsten innenfor Romerriket. Dette var på en tid med konkurrerende keisere, og borgerkrig herjet i Romerriket. I år 270 var det Dronning Zenobia som styrte i Palmyra. Da kom det en ny keiser i Roma, Aurelian. Han ville samle riket, mens dronningen i Palmyra prøvde å få sin sønn inn til å bli romersk keiser. Det er dette opprøret som våre resultater setter i et nytt lys. Mange har ment at det var et forsøk på å ta over makten i Romerriket, forteller Seland.
VAR OPP MOT BÆREEVNEN
Det som Seland og forskere fra Universitetet i Aarhus har funnet ut av ved å beregne hvor mye korn en kunne dyrke i området og hvordan det ble påvirket av klimaendringer, er at Palmyra var opp mot sin bæreevne.
– Store inntekter strømmet inn til by
en, men posisjon som hovedstad sto de i fare for å miste – samtidig som klimaet ble tørrere. Derfor mener vi at det å sikre tilgangen på mat, var en del av bakgrunnen for at de gjorde opprør mot romerne. Palmyra tapte opprøret, hvorpå Dronning Zenobia ble tatt til fange, ført til Roma og sannsynligvis drept. Neste år gjorde palmyrenerne opprør igjen, romerne vendte tilbake og ødela byen. Etterpå ble Palmyra en romersk militærleir, og den ble aldri mer enn en småby. Den ble aldri viktig igjen, sier Seland.
Men minnet om byen levde videre. Palmyra er omtalt i både Canterbury Tales fra 1300-tallet og av Ludvig Holberg, som skrev om Dronning Zenobia, som var Palmyras mest kjente hersker.
– Byen fikk en renessanse i Europa på 1700-tallet da britiske reisende «gjenoppdaget» ruinene og boka «The Ruins of Palmyra» ble publisert.
KLIMAFORSKNING I HISTORIEFAGET
Forskerteamet regnet på hvor mye mat som kunne produseres i dette området.
– Vi fant ut at byen kan ha brødfødd ca. 45.000 innbyggere uten store problemer i normale år, men dette kom under press på 200-tallet da klimaet ble tørrere.
– Å forske på klima i historien, er en forholdsvis ny gren av historien. Sammenhengen mellom samfunnsendringer og klimaendringer i historien er interessant. Klimaforskerne gjør målingene, men setter historikere i stand til å svare på historiske spørsmål, forteller Seland.