Krangelen som reddet Søgne gamle kirke
I dag vil mange i Søgne melde seg ut av Kristiansand. I 1859 ville halve bygda melde seg ut av statskirka. Derfor har Søgne to kirker i dag.
–For dem det gjaldt, var dette full katastrofe. De følte seg fullstendig overkjørt, sier historiker Trond Bjerkås.
Han har skrevet bind 2 i Søgnes historie som nå kommer ut.
Boka handler om perioden fra 1605 til 2020, og neste år kommer bind 1 som begynner med steinalderkvinnen Sol. Dette er i hovedsak skrevet av Frans Arne Stylegar.
Bind 2 begynner med at søgneboer Bent Jensen Stausland besøker Herredagen i Bergen i 1604 for å skaffe bygda en ny prest. Søgneelva har sendt ganske mye vann ut i havet fra dette skjedde fram til da Søgne kommune ble slått sammen med Kristiansand i 2020.
– Noe av det mest utfordrende har vært å velge og begrense hva som skulle være med, sier Bjerkås.
Han har skrevet om befolkningsvekst, foreningsliv, sjøfart og båtbygging, nærhet til byen som ble grunnlagt lenger øst i 1641 og forbindelser ut til den store verden.
DEMOKRATIET TOK FYR
Og ett av de saftigste kapitlene handler om den voldsomme kirkekrangelen i 1850-årene. Mens samfunnet tidligere hadde blitt styrt ovenfra av embedsmennene, åpnet formannskapslovene av 1837 for et lokaldemokrati i full fyr.
– Med kirkestriden eksploderte valgdeltagelsen i Søgne. Moderne valgkampstrategier dukka tidlig opp i Søgne, og det ble vist en eksepsjonell grad av stemmedisiplin for å få inn sine representanter, forteller Bjerkås.
Krangelen mellom østbygda og vestbygda om hvor kirka skulle stå, varte fra 1852 til 1860. Skulle man beholde gamle Søgne gård som kirkested og bygge ny kirke der, eller skulle man bygge ny kirke på Lunde lenger vest?
Engasjementet i striden kan minne om de siste årenes krangel om kommunesammenslåing og den nå mulige reverseringen av denne.
ENESTE GJENVÆRENDE
Da det toppet seg i 1858, truet halve Søgne med å melde seg ut av statskirka fordi de ikke fikk beholde gamle Søgne gård som kirkested. Staheten og kompromisset det hele endte med, er årsaken til at den gamle kirka fra 1500-tallet fremdeles står.
– Tidligere fantes mange kirker som var bygd i samme tidsrom, men som alle ble revet på 1800-tallet. Søgne gamle kirke er i dag en av få fra perioden som står igjen på Sørlandet, sier Bjerkås.
Oddbjørn Eikestøl er leder av redaksjonskomiteen for historieboka. Han skriver dette til Fædrelandsvennen:
««Gamlekirka» er i dag Søgnes største klenodium og en «merkestein» i Søgnes historie fra «Sol-funnet», der menneskerester fra 9000 år f.kr ble funnet og fram til våre dager. Det var en selvfølge at «Gamlekirka» og den gamle «Prestegården» måtte på forsida av dette bindet av Søgnes historie.»
«IKKE EKSTRA KRANGLETE»
– Det kan være fristende å hevde at Søgne-folk er ekstra kranglete?
– Det kan det kanskje være, men man skal være forsiktig med å gi etter for fristelser, humrer Trond Bjerkås.
– Slike lokaliseringskonflikter er Søgne ikke alene om, og det har også vært flere av dem der. Striden om utbyggingen av Tangvall på 1960- og 70-tallet har likhetstrekk, og det har også striden om plasseringen av broa over Trysfjorden, sier historikeren.
Bråket begynte i 1852 da det ble klart at Søgne gamle kirke hadde blitt for liten. 2. juli 1852 vedtok kommunestyret å bygge en ny lenger vest på Lunde. Det var ikke så rart, siden flertallet av representantene kom fra vestbygda.
«OVERSETT OG TILSIDESATT»
Bjerkås skriver: «Med et pennestrøk hadde altså et kommunestyre med svært skjev representasjon avviklet gården Søgne som kirkested etter 800 år som kristent kultsted. Mange følte seg oversett og tilsidesatt, og de kom ikke til å sitte stille i båten.»
– Midt opp i dette kom den nytilsatte presten Peder Elias Bjørnson reisende. Han
hadde ikke på forhånd gjort seg opp noen mening om hvor kirka skulle stå. I stedet ble han en brikke i spillet, et spill andre kunne spille bedre enn ham, sier Bjerkås om Bjørnstjerne Bjørnsons far.
Bjørnson valgte det som skulle bli den tapende sida, nemlig de som ville rive den gamle kirka og bygge ny på Søgne gamle prestegård.
SLIK VIRKET DEMOKRATIET
På denne tida var lokalstyret i Søgne satt sammen slik:
Formannskapet: 3 menn, hvorav en var ordfører. Representantskapet: 9 menn.
– Når de to utvalgene hadde møter sammen, ble de ofte kalt kommunestyret, og ordføreren hadde dobbeltstemme, sier Bjerkås.
Maktbalansen i kommunestyret snudde i 1853, blant annet fordi nypresten Peder Bjørnson ble valgt inn i formannskapet.
Med Bjørnsons dobbelstemme som ordfører, snudde flertallet i kommunestyret. Nå var det i stedet flertall for å beholde kirkestedet. Primært ville man rive gamle Søgne kirke for å bygge en ny og mer tidsmessig kirke. Alternativet var å bygge på den gamle.
REDDE FOR FYLL
Mens saken gikk stadig nye runder i kommunestyret, appellerte partene heftig til høyere makter gjennom opprop og brev til for eksempel stiftamtmann og biskop.
Et argument mot kirke på Lunde var at det her lå et vertshus, noe man hevdet ville kunne føre til fyll i kirka. Et annet argument var at man ville kunne begrave sine døde i nærheten av forfedrene ved Søgne gamle kirke.
– Hvorfor var det så viktig hvor kirka sto?
– Det var praktiske grunner til dette. Ei kirke burde ligge sentralt i bygda, og det ble hevdet at den gamle lå i «utkanten». Tross sterk befolkningsvekst i øst, bodde det flere folk i den vestre delen av bygda. Det å skulle reise til den gamle kirka fra vest for Trysfjorden, var virkelig en tur i seg selv, sier Bjerkås.
Han mener striden også kan ses som en sentrum/periferi-krangel med den bynære og jordbrukstette østbygda som et gammelt sentrum.
BOIKOTTET KOMMUNESTYREMØTET
– Mens østbygda var mer basert på handelsjordbruk og kontakt med byen, hadde vestbygda mer ulendt terreng og mer spredt bebyggelse, sier Bjerkås.
I 1854 nådde striden en foreløpig topp, da representantene fra vestbygda boikottet å møte opp i kommunestyret. De fryktet med god grunn at de ville tape den tredje og avgjørende avstemningen om saken. Da de vendte tilbake fra boikotten, ble i stedet saken utsatt nok en gang.
– Hvem var det agitatorene måtte mobilisere i bygda? Hvem hadde stemmerett?
– Menn over 25 år som hadde eiendom eller som var leilendinger kunne stemme. Husmenn og tjenestefolk hadde ikke stemmerett, ei heller kvinner. I Søgne var det høy grad av selveie, og derfor hadde forholdsvis mange anledning til å stemme. Av de drøyt 2000 menneskene som bodde der, var anslagsvis 4–500 stemmeberettigede, sier Bjerkås.
AVVIST AV REGJERINGA
12. juni 1857 falt (tilsynelatende) den endelige avgjørelsen. Da bestemte kom
v munestyret å flytte kirkested til Lunde, og tre dager senere godkjente regjeringen avgjørelsen.
Østbygda var likevel ikke i beit for nye sjakktrekk. Nå foreslo de en deling av sognet, slik at de kunne få beholde både kirke og kirkested. Kommunestyret vedtok dette med Bjørnsons dobbeltstemme. Men stiftsdireksjonen som den overordnede kirkelige myndighet, syntes forslaget var meningsløst. De sendte det i retur.
Kommunestyret vedtok det samme en gang til, og stiftsdireksjonen sendte vedtaket videre til regjeringen med negativ innstilling til vedtak. Direksjonen anførte at «søknaden hadde sin grunn i stridens tapende parts ønske om å «sætte sin Villie igjennem». Regjeringa var enig.
DØRA PÅ GLØTT
Østbygda ga seg likevel ikke, for nå handlet det for dem om å redde den gamle kirka. 30. august 1858 sendte ni gårdbrukere fra Åros, Tofteland, Berge, Stausland, Føreid og Stokkeland appell direkte til regjeringen om å likevel vurdere sognedeling.
Ett nytt argument hadde de: De viste til at det i gamle tider skulle ha vært to kirker i Søgne, og viste til det senere så sagnomsuste kapellet i Ny Hellesund. Da måtte det vel være mulig å kunne bruke den gamle kirka som kapellkirke, dersom man ikke ville gå med på å dele sognet?
Dette fikk departementet til å åpne døra på gløtt for ei nummer to-kirke i sognet.
Men kommunestyret avviste helt å skulle bruke kommunale penger på to kirker. Prost Tønnesson prøvde å gripe inn. Han lurte på om det kunne være en ide å spørre østbygdingene om de var villige til å dekke vedlikeholdet av den gamle kirka. Svaret var at man ikke så noen grunn til at den skulle bli stående. Dessuten ville man bruke materialene som «Fyldværk for den nye Kirke» på Lunde.
SISTE UTVEI
Stilt overfor et slikt overgrep, så ikke østbygdingene annen utvei enn å true med å melde seg ut av statskirka for å redde kirkebygget sitt. Det hadde de adgang til gjennom den nye dissenterloven fra 1845.
– Brevet ble undertegnet av femti gårdbrukere. For dem det gjaldt, var dette full katastrofe. De følte seg helt overkjørt, sier Bjerkås.
Prest og ordfører Peder Bjørnson beskriver stemningen slik:
«En saadan fuldkommen Hensynsløshed og Tilsidesettelse af egne Pligter og Medmenneskers Rettigheder krænkede disse Mænd i Høieste Grad,...».
REDDET KIRKA
Trusselen om å miste 800 mennesker fra hjorden, fikk biskop og stiftsdireksjon til å snu. De gikk inn for å la gamlekirka stå. Dette var regjeringen enig i, og 26. november 1859 kom vedtaket som endelig gjorde slutt på kirkestriden i Søgne:
● Den nye kirka skulle bygges på Lunde
● Sognedeling ble avslått
● Den gamle kirka kunne stå som midlertidig kapellkirke for å «virke beroligende på den ophidsede Stemning i bygden».
– Det paradoksale er at den nok hadde vært revet dersom østbygda hadde vunnet fram med primærstandpunktet sitt, nemlig å bevare den gamle prestegården som kirkested, sier Trond Bjerkås.
I boka skriver han:
«Det var ingenting i vedtaket som var til hinder for at den gamle kirken kunne rives «naar en ny Generation har vennet seg til at betragte den nye kirke som sin Sognekirke og har tabt Interessen for den gamles Bevarelse»
160 år etter ser det ennå ikke ut til at in
teressen for å bevare Søgne gamle kirke har gått tapt.
ENDELIG HISTORIEBOK FOR SØGNE
Historien om Søgne i to bind gis ut av Mediagruppa. Den ble startet i 1980 av daværende kulturstyremedlem Oddbjørn Eikestøl. Det er han som har ledet styringsgruppa for historieverket som nå kommer ut.
De øvrige i styringsgruppa: Oddbjørn Eikestøl, Torvald Hellum, Pål Repstad, Stein Tore Sorthe, Siv Torgunn Skagestad.
Mediagruppa ga på 1980-tallet ut fire bind i serien «Søgne før og nå». Siden har gruppa gitt ut et tjuetalls bøker. En rekke andre lokalhistoriske bøker er gitt ut i Søgne, blant annet av Jostein Andreassen og Kjell Bråstad. Sistnevnte ble på slutten av 1980-tallet engasjert av kommunen til å skrive gårds- og slektshistore i to bind.
– Men Søgnes kulturhistorie manglet fremdeles! Arne Garborg skrev i si tid om «ættegarden som eit ætterike der minner lever frå ætt til ætt og gjev samanheng mellom det som er og det som koma skal.» For meg har dette vært en viktig innfallvinkel til å finne seg selv inn i de mange ætteledd, skriver Oddbjørn Eikestøl i en e-post til Fædrelandvennen.
Det var da kommunesammenslåingen var vedtatt i 2017 at arbeidet med Søgnes historie fikk ny fart. Et nær enstemmig kommunestyre bevilget to millioner kroner til historien om kommunen som snart skulle avvikles.
Faghistorikerne Trond Bjerkås og Frans Arne Stylegar ble engasjert som forfattere. Illustrasjonene er laget av Egil Torinn Næsheim, Tom Heggdal Lønes og Glenn Tommy Torkildsen. Arnfinn Håverstad og Anne Gunn Pedersen er hyret inn som fotografer.
Mediagruppa er forlegger for bøkene i samarbeid med Kristiansand kommune. Og bind 1 kommer altså ut neste år.