Heilt greit klimatoppmøte
Selv et passe dårlig klimatoppmøte er nyttigere enn suppe og superlim. Og aller viktigst er politikken hjemme.
Ingenting var lett på årets klimatoppmøte i Sharm-el-sheik i Egypt. Men det ble en avtale til slutt. De rike landene skal betale for klimaødeleggelser i fattige land, selv om det neppe blir nok penger. Alle er enige om at vi vil begrense global oppvarming til 1,5 grader. Det er lov å være skuffet over at hovedtema i år var hva vi skal gjøre med at såpass mye skade allerede er skjedd. Mange var også oppgitt over at det heller ikke ble enighet om at olje må ut av likningen. I sum: et heilt greit resultat.
Det er lett å få inntrykk av at det skjer fint lite på klimatoppmøter, og at det hele nærmest er bortkastet tid. Radikalisert klimaaktivist Greta Thunberg gadd ikke reise dit i år, fordi hun mener det er et sted der politikere og ledere bare drar for å få oppmerksomhet. Hun om det. Det er heller ingen tvil om at sivilsamfunnet fikk alt for liten plass på klimatoppmøtet i Sharm-elSheik. Egypt er som vi vet ikke særlig demokratisk.
Men selv et passe dårlig klimatoppmøte er mye bedre enn ingenting. Menn og kvinner i dress på klimatoppmøte gjør langt mer nytte for seg enn folk som har suppe og superlim som sine fremste våpen. Den siste tiden har vi sett flere eksempler på klimaaktivister som velger å bruke sin stemme til å kaste ketchup og suppe på kunstmalerier, lime seg fast i stortingsgalleriet eller bryte inn i en barnedåp. De sier det er i klimaets navn. Men de undergraver både nødvendig oppslutning om klimasaken og respekt for demokratiet vi trenger for å løse den. Ekstra ille er det fordi i motsetning til aktivister i Egypt, ville det neppe være vanskelig for noen av pøblene å få møte politikerne de ønsker å overbevise. Det er stor forskjell på de som lenker seg fast etter først å ha prøvd demokratiske kanaler, og de som bare vil ødelegge og skade. elvsagt løser vi ikke klimakrisen i et konferanselokale i Egypt. Men vi gjør det i hvert fall aldri uten. Parisavtalen fra 2015 er fortsatt rammen for verdens klimapolitikk. Alle er nå enige om at avtalen gjelder fortsatt. Tenk om de ikke hadde det!
Klimatoppmøter har mye felles med demokrati. De er ikke perfekte, men de er
Norge har lovet å slutte med fossile subsidier, bare ikke helt ennå.
Sdet beste vi har. Mye viktigere enn det som skjer på klimatoppmøtet, er uansett klimapolitikken som føres nasjonalt. Hele poenget med Parisavtalen er jo nettopp det: alle land skal kutte utslipp i tråd med egne mål, og målene skal skjerpes helt til vi sammen klarer å komme til null. Det er derfor tre ting som bekymrer meg mer enn hva som ble den endelige avtaleteksten fra to ukers forhandlinger.
Det første er hvor mye vi her hjemme nøler med det som burde være enklere. Det er fullt mulig å kutte norske utslipp i tråd med både Parisavtalen og regjeringens mål.
Vi har teknologien, vi har pengene, vi vet hvilke virkemidler som må på plass. Men vi mangler fart. Det har tatt for lang tid å komme i gang med utbygging av havvind. Vi regulerer alt for lite og burde for lengst stilt strengere krav til offentlige innkjøp, til alle nye bygg og til industrien som mottar milliarder i Co2-kompensasjon. Kontrasten er stor til EU, som i disse dager vedtar radikal og inngripende klimapolitikk i alle sektorer, med langt større grad av detaljer, forutsigbarhet og vilje til å både regulere og til å finansiere nye virkemidler.
Det andre er olje og gass. Eu-topp Frans Timmermans var blant dem som var skuffet over at årets møte ikke endte med en erklæring om at olje og kull må fases ut eller ned. Det er lett å være enig med ham. Subsidiering av fossil energi ikke er forenlig med Parisavtalens mål. Dessverre går pengene i Norge fortsatt i feil retning, og det ville de fortsatt gjort uavhengig av avtaletekst. Norge har nemlig lovet å slutte med fossile subsidier, bare ikke helt ennå. Vi skal bare lete masse de neste få årene først.
Joda, Europa har bruk for gassen vår nå,
og flere år fremover. Men det samme Europa skal bort fra gass og fossile ressurser og over på fornybar energi. Dersom EUlandene lykkes med sin energipolitikk, vil de trenge mye mindre gass etter 2030, og knapt noe etter 2040, hverken fra oss eller andre.
Min tredje bekymring er hvor lett vi de siste ukene har latt oss avlede og demotivere av et klimatoppmøte vi visste ville være vanskelig. Klimatoppene i Sharm-el-sheik har ikke reddet kloden denne gangen heller. Men hvem trodde de skulle det? De har, i motsetning til taggere og ketchupaktivister, i det minste forsøkt. Heller enn å riste oppgitt på hodet over internasjonale møter som ikke løser problemene våre, kunne vi jo ta tak i dem selv. Eller stemme på politikere som vil det. et er viktig og nødvendig å kritisere og mase på politikere. Alltid. Men det er forskjell på å vise utålmodighet og å spre håpløshet. Forakt for demokratiske prosesser, og for politikere som møtes, er det siste klimakampen trenger nå.
D