Ikke mobb Håkon Repstad sr.

Onsdag 23.11 leser jeg under debattseksjonen overskriften «Takk til Håkon Repstad Sr».

Jeg og mange med meg kjenner til hans mange skriverier i avisen samt Facebook gjennom mange år. Om mye har han skrevet, og alltid med en godmodig tone uten å sparke hardt hverken opp eller ned, i mine øyne.

Nylig la han ut hvor en kunne finne legevakten i Søgne, noe som var en hyggelig gest for meg som reinnflyttet.

Han hadde skrevet et innlegg, «Takk», der han berømmer lederskap fra blant annet tidligere ordfører Hilde og fylkeskommunen og deres vyer for å ha skapt reell endring til beste for oss alle. En mening som har livets rett i ytringsfrihetens ansvar. Så da jeg leste overskriften over et nytt innlegg i Fvn 23.11; «Takk til Håkon Repstad Sr», tenkte jeg, «Å, så fint at noen vil berømme og takke for hans innsats».

Ja, for det krever litt innsats å gang på gang sette seg ned og skrive noe som en kan tenke at andre vil ha både glede og nytte av og av og til å bidra i samfunnsdebatten.

Men hva leser jeg? Etter noen linjer innser jeg at skribenten, Laila Jørgensen, styremedlem i «Vi som vil ha Søgne kommune tilbake», som jeg trodde takker Håkon, heller er ironisk. I full offentlig skriver hun adressert til Håkon «Takk for åpent å vise oss hvor lite viktig barns oppvekst og eldreomsorg er i den nye storkommunen» som svar på hans skriv om takknemlighet. Hun skriver videre i samme ånd «Og til dere som gjennomførte sammenslåingen: «Takk for å ha fjernet lavterskeltilbud, kuttet kulturtilbud. Takk for økt eiendomsskatt og økte kommunale avgifter», blant annet.

Jeg kjente det søkk i meg, jeg hadde misforstått gleden med ironi og hån. Jeg leser at hun stikker til Håkon og alle de som jobber for sammenslåing og som skriver positivt om den. Istedenfor å la ham og disse få ha sin mening, så ironiserer hun, noe som skaper en falsk opplevelse av å bli anerkjent, men så opplever en at det stemte visst ikke og bøyer derfor hodet i skam over å ha tatt feil. Skam over å ha trodd man var ok med sitt bidrag og så skam for å tydeligvis ha ment noe så latterlig feil i andres øyne at man fortjener å hånes. Jeg kjente også skam over min innledende glede fra Lailas hånende ironisering.

Hån er slemt og en form for mobbing. Det gjør vondt, hvis man er et fint menneske med hjertet åpent, noe Håkon er og mange med ham. Og for å fungere må man ha hjertet åpent, derfor skal vi passe oss vel for å håne andre mennesker. Det vitner dessuten om at man tror at en selv er bedre og dermed med en rett til å tyne andre, noe som ikke stemmer.

Håkon og alle som har en mening, fortjener saklig uenighet og skal behandles med respekt, ellers kan man la være å si noe om dem, synes jeg.

SIRI THORSLAND,

Søgne