Er det helt greit at en av Norges fremste eksperter i kjønnsbekreftende behandling erklærer seg som – aktivist?
Og ikke ser noe problem med det?
Statens Helsetilsyn vurderer å frata Esben Esther Pirelli Benestad legelisensen. Statsforvalteren har konkludert med «brudd på helselovgivningens krav til forsvarlighet, journalføring og informasjonsplikt».
Det er alvorlig, det er mer enn rot og slurv med papirer. Det handler i bunn om pasientsikkerhet. Om behandlingen er forsvarlig. Og om det i noen tilfeller bør skje en ekstra kvalitetssikring og vurdering av behandling hos flere i faget.
Det er en voldsom bølge av unge mennesker som søker kjønnsbekreftende behandling. Bølgen slår innover mange land i den vestlige verden. Ifølge Rikshospitalet var 2021 et rekordår. Rekorden ser imidlertid ut til å bli slått i år.
Det er vanskelig å få eksakte, nasjonale tall. Det er både private og offentlig tilbydere, men hos Avdeling for kjønnsidentitetsutredning av voksne ved Rikshospitalet var det ved utgangen av fjoråret 2052 pasienter under utredning eller behandling. Det er en økning på 25 prosent sammenliknet med 2020. Og dette er bare voksne, over 18 år.
I tillegg til disse tallene er det alle som søker private tjenester, som hos Pirelli Benestad. Og alle unge. Helt ned til 14 år. Og det er der økningen er størst. Og blant de unge er økningen størst hos jenter som kommer ut som trans i pubertet, jenter som i tidlige tenår finner ut at de ønsker å bli gutt.
Denne økningen er gåtefull for mange. Bare professor i sexologi og lege Esben Esther Pirelli Benestad ser ut til å vite.
Benestad slår fast at disse menneskene før har vært i skammekroken. Nå våger de å komme frem. Hen spør aldri sine pasienter om de er helt sikre. Hen spør heller «hva vil du ha i min butikk». Teorien hens, eller erfaringen hens, er at pasientene er ferdig tenkt når de kommer til hens kontor. Og å stille spørsmål vil være å påføre dem skyld og skam.
Det de føler er – faktum.
Resten av fagmiljøene i medisinen og hos helsemyndighetene lurer på om det virkelig er så enkelt. De vet ikke. For det finnes lite forskning på det. Både på hvorfor denne veksten skjer, langtidseffekten av et kjønnsskifte, om eventuelle psykiske lidelser ellers blir borte. Og om det også nå er flere som angrer.
Det er stor grunn til å tro at Esben Esther Pirelli Benestad har gjort uendelig mye godt for mennesker som opplever en annen kjønnsidentitet, enn det de er født med. Hen har vært en foregangsperson i raushet, respekt og anerkjennelse av naturens mangfoldighet. Hen har hjulpet utallige fortvilede mennesker som aldri har følt seg hjemme eller kjent ro i det kjønnsuttrykket de er født med.
Det vil alltid stå Esben Esther Pirelli Benestad til ære.
Men. Går hen nå litt for fort frem, med for mange, med for unge? Det må i hvert fall være lov å stille spørsmålet, når forskningen vet så lite og fagmiljøene er så uenige.
Benestad mener Rikshospitalet fremstår som strenge portvoktere og bruker altfor lang tid. Men Rikshospitalet på sin side mener tid er nødvendig når så unge mennesker skal ta så store valg. En tredel av dem som blir utredet der blir avvist, etter somatiske og psykologiske undersøkelser over lengre tid.
Folkehelseinstituttet fremstår også usikre i feltet, og mange er kritiske til de nye norske retningslinjene som har som mål å gjøre kjønnsskifte mer tilgjengelig. Allerede fra 14 år kan man altså få pubertetsblokkere som bremser pubertetsutviklingen. Når man er 16 år kan man få hormonbehandling og når man er 18 kan man få kirurgi.
Og hvis datteren din ønsker å blokkere puberteten når hun er 14, har du som forelder lite du skal ha sagt. Dette er en behandling som ikke krever foreldrenes samtykke.
Det virker som det er en berøringsangst overfor feltet nå. Ingen ønsker jo å gjøre dette noe vanskeligere for disse unge. De fleste skjønner at tilværelsen med kjønnsinkongruens er vond, og fornuftige mennesker vil jo at alle skal få være det de føler seg som.
Men når vi ikke vet hvorfor denne veksten skjer? Og vi samtidig vet at unge sliter med psykisk helse mer enn før? Og er usikre på hvordan påvirkningen fra sosiale medier slår inn? Lykkepresset? Kan det gå mote i dette? Kan flytende kjønnsidentitet eller et skifte være kult i noen miljøer? Og bør vi ikke trå varsomt når vi vet at mennesker med usikker kjønnsidentitet er overrepresentert med ADHD, angst, depresjon, bipolare lidelser og også sliter med selvmordstanker?
Det kan vel hende at årsaken til denne bølgen har komplekse forklaringer, kanskje mange forklaringer, og noen ganger er det vel en fare for at ungdommer som sliter kan tenke at feil kjønn – tross alt – er en lett løsning på veldig mange vanskelige ting?
Det uttalte målet er at unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling skal ta informerte valg. Også når de er så unge som 14 år.
Spørsmålet er om både myndigheter, Rikshospitalet eller Pirelli Benestad er godt nok informert. Og – hvem som er best informert. Er det virkelig bare Benestad?