Lønn som målestokk
Er det slik at størrelsen på lønn, honorarer, bonuser, osv., sier noe om nivået, verdien eller kvaliteten på den som mottar dem?
Er det slik at en som har en årslønn på 15 millioner norske kroner, som for eksempel Sigve Brekke i Telenor, er 20 ganger så dyktig, har 20 ganger større arbeidsbelastning, er 20 ganger mer kunnskapsrik, har 20 ganger større ansvar, er 20 ganger mer effektiv, er 20 ganger mer verdifull for samfunnet enn en som godtgjøres med en tjuendedel av denne summen.
I det private kan folk stort sett betale det de vil. Til hvem de vil. Men i det offentlige Norge er det ikke slik. Der tas pengene fra vår felles lommebok. Pengene skal brukes fornuftig. Og hensiktsmessig. I utgangspunktet så får de fleste ansatte i offentlig sektor likt betalt for likt arbeid. For like lang utdanning. For ansiennitet. Og stort sett blir lønnsøkninger i det offentlige fastsatt av frontfagsmodellen.
Men det er noen offentlige tjenere som unngår denne måten å få sin lønn bestemt på. Som heller ikke er berørt av frontfagsmodellen. Eller lik lønn for likt arbeid. Eller lengden på utdanningen. Eller erfaring. Det gjelder blant annet lederne i statlige selskaper. Og de har benyttet anledningen til å forsyne seg grovt av felleskassen de senere årene. De får sin lønn fastsatt av bedriftenes styrer. Som oftest består av regjeringsoppnevnte medlemmer. Og disse styrene argumenterer ofte for at høy lønn og store lønnsøkninger for ledere, er nødvendig for å konkurrere om de beste kandidatene. Men er det slik?
Er ikke jobbene i seg selv attraktive nok? Hvem er verdt 15 millioner? Hva får samfunnet for disse pengene? Kirkegården er jo full av uerstattelige mennesker. Det blir sjelden fortalt hvilke kriterier som legges til grunn når man definerer kvalifikasjonskravene til ledere i slike jobber. Hva skiller den ene fra den andre? Og når det eventuelt gjøres, så er beskrivelsene og kravene av den ikke målbare sorten.
Det subjektive inntrykk trumfer objektiviteten. Lederne i Norge som søker stillinger med høy lønn som hovedmotiv og ikke etter stillingens innhold, diskvalifiserer på et vis seg selv. Det sier noe om holdninger. En som er aktuell og kvalifisert til å lede en stor statlig eid bedrift i Norge, burde være så stolt og beæret av å bli vurdert. Mulighetene en slik stilling gir, bør være viktigere enn lønnen. Det er deprimerende og skuffende at så
Vestre viser at det finnes massevis av verktøy i verktøykassa for en industriminister med guts.
mange statlige ledere setter penger over ikke-materielle verdier. Som for eksempel muligheten til å få være med på å utvikle et av verdens best land til å bli enda bedre.
For det er absurd når noen ledere i offentlig sektor tjener 10 ganger så meget som vår statsminister. Er de 10 ganger så gode? Har de 10 ganger så stort ansvar? Har de 10 ganger så mange å lede? Er det 10 ganger vanskeligere å lede en bedrift enn å lede et land? Selvsagt ikke. Mens en leder i store selskap ofte er omgitt av jamennesker, så er politikerne omsluttet av neimennesker på alle fronter. Hele tiden. Det er politikkens vesen. Så er Anders Opedal, toppleder i Equinor, med en lønn på 17,7 millioner kroner, en 10 ganger så god leder, med mer ansvar enn Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre? Neppe.
Næringsminister Jan Christian Vestre la fredag 21. oktober fram regjeringens nye eierskapsmelding. Endelig ser det ut som om vi har en næringsminister som ministrerer og en regjering som regjerer, som er villig til å styre det som kan og bør styres. En næringsminister som ikke mangler verktøy i verktøykassa, som Ansgar Gabrielsen uttrykte det som Høyres næringsminister fra 2001 til 2004. Og gjorde seg og Høyre historisk med det. Vestre viser at det finnes massevis av verktøy i verktøykassa for en industriminister med guts. Og med en ideologisk nøkkel for å få opp låsen. Til og med kniver fant han. Skarpe kniver til å kutte lederlønninger.
Vestre viser at det er viljen som gjelder når markedet skal utfordres. Og det er rosverdig. Og sjelden. Nå bruker han altså den nyslipte kniven i den nyåpnede verktøykassa mot lederlønningene i statseide selskap.
Mange regjeringer har sagt at de er imot den nesten galopperende lønnen til ledere i slike selskap. Men av mangel på verktøy så har de puttet hodet i sanden. Ingen konkrete tiltak. Men Vestre rir samme dag som han sadler, og nå vil han ikke bare holde ledernes lønnsøkninger nede, han vil på sikt redusere lederlønningene sett i forhold til gjennomsnittlig lønnsøkning i hvert selskap. Målt i kroner. Ikke i prosent. For med samme prosenttillegg ville forskjellene fortsette å øke. Og øke. Og øke. Med samme kronetillegg vil forskjellene over tid minske. Og minske. Og minske.
En nesten genial løsning, som flere kanskje har tenkt, men ikke trodd at var mulig å gjennomføre. Et Ibsen-sitat faller en i hu: Tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Det ville ikke Peer Gynt. Han hadde verken mot eller vilje. Han gikk utenom det vanskelige. Utenom Bøygen. Det gjorde også mange tidligere industriministere. Med Ansgar i spissen. Men så kom Vestre. Og gjorde vei i vellinga.