Rått av Viola Davis
Med Viola Davis i front forteller «The Woman King» om The Agojie, en gruppe kvinnelige krigere som nektet å bøye seg for slavehandlerne.
«The Woman King» er inspirert av sanne hendelser i Vest-afrika på 1820-tallet om de kvinnelige krigerne som beskyttet kongeriket Dahomey (dagens Benin) og kong Ghezo (John Boyega). Vi følger reisen til general Nanisca (Viola Davis) mens hun former nye rekrutter og gjør dem klare til kamp mot både europeere og afrikanere som truer deres levesett, og som gjør seg rike på slavehandel.
Den 19 år gamle nykommeren Nawi (Thuso Mbedu) er full av opprør og ungdommelig arroganse, og hun får virkelig kjørt seg under den harde fysiske og psykiske treningen. Samtidig føler hun for første gang at hun har en familie som bryr seg om henne og en sak som er verdt å kjempe for. Dahomey trues fra flere kanter, både av de krigerske Oyoene, ledet av general Oba Ade (Jimmy Odukoya) og slavehandleren Santo (Hero Fiennes Tiffin). Men begge undervurderer styrken og intelligensen til Agojiene og skal angre bittert på at de utfordret dem.
Regissør Gina Prince- Bythewood («Bienes hemmelige liv»), er kjent for å skildre svarte kvinner på nye måter og utfordre stereotypier. Hun er spesielt flink til å framheve kvinners kompleksitet og følelsesliv som en styrke i stedet for svakhet, noe hun også på en mesterlig måte får fram i «The Woman King». De komplekse og interessante karakterene har alle sine særegne kvaliteter som gir filmen dramatisk nerve, dybde og skaper engasjement. I tillegg til dritkule damer, får vi også servert tøffe og velkoreograferte slåsscener. Og noen skikkelige usympatiske skurker som er deilige å hate.
film produsert for tysk tv, forteller om planleggingen som lå forut for uhyrlighetene.
Om morgenen den 20. januar 1942 kom 15 representanter for naziregimet – ingen fra den absolutte toppledelsen, vel å merke – sammen i en villa ved innsjøen Grossen Wannsee i Berlin. Formålet var å diskutere «den endelige løsningen på det jødiske problem».
I løpet av 90 minutter kom de 15 til enighet om hvordan man på mest mulig effektivt vis kunne utrydde alle Europas 11 millioner jøder. I pausen ble det servert kaffe, konjakk og desserter.
«Wannsee-konferansen», som baserer seg på protokollen til Adolf Eichmann (her spilt av Johannes Allmayer), er en sober film om tørre teknokrater. Samtalen foregår på upåklagelig dannet vis selv når noen kommer med praktiske innvendinger – vil det ikke for eksempel bli en påkjenning for soldatene å skulle drepe døgnet rundt? – eller når ulike interesser står mot hverandre. Til syvende og sist er alle tross alt enige om at drastiske tiltak må iverksettes.
Kun det døde, foraktfulle blikket til Ss-offiseren Heinrich Müller (Jakob Diehl) minner oss om nazister slik vi er vant til å se dem i krigsfilmer.
Og i kinosalen sitter publikummeren med en stadig sterkere trang til å skrike mot menneskene der opp på lerrettet: «Forstår dere ikke hva dere selv sier? Forstår dere ikke hvilke lidelser dere skal til å påføre andre? Forstår dere ikke at historien aldri kommer til å tilgi dere? Forstår dere absolutt ingen ting? »
Samtidig vet man jo svaret. De visste akkurat hva de gjorde.
De trodde bare at de skulle slippe unna med det.