«...like til Betlehem» – klassiker med begrensninger
Musikkteater ⚃
● «... like til Betlehem»
● Av: Asbjørn Arntsen
● Hovedrollene: Helga Farestveit, Christian Hestø, Tor Magne Braathen, Brage Halsnes, Christine Leer-salvesen.
● Regi: Line Key Graarud og Ingunn Olsen Høgetveit. S
● Scenografi: Ryall Burden
● Koreograf: Marte Westgaard
● Samlet sett er mer enn 180 mennesker mellom 7 og 75 år. Dertil musikere, kunstnerisk lag og produksjonsteknisk lag på nær 50 medvirkende. To lag alternerer med å være på scenen.
Kildens oppsetning av den lokale suksessforestillingen «...like til Betlehem» er helt sikkert nok en suksess, men samtidig blir fenomenets begrensninger tydelige.
«...like til Betlehem» er her igjen, 37 år etter at fenomenet oppstod som skoleforestilling på «Lovva» i 1985. Nå på Kristiansand bys hovedscene, teater- og operasalen i Kilden. Den skal gå like til jul. Svært mange kristiansandere har et forhold til denne forestillingen, jeg velger å kalle den «fenomenet». Derfor vil jeg bruke to sett briller når jeg omtaler den.
Først bestefarbrillene. Jeg har en del barnebarn som skal oppleve dette. Jeg vet at de vil få en fin opplevelse. Og så vet jeg at min datter som var landsbybarn i forestillingen for mer enn 30 år siden også vil få et godt gjensyn. Mange i Kristiansand har det sånn, og det er en grunn til at folk strømmer til og vil oppleve dette - en gang til. Det er også grunnen Kilden henviser til: «Det har vært viktig for oss i Kilden å kunne bidra med våre resurser og kompetanse, slik at denne forestillingen som har betydd så mye for generasjoner i Kristiansand, kan få det løftet den fortjener», skriver teatersjef Frøysnes i programheftet.
Og så kan jeg, fremdeles med bestefarbrillene på, innrømme at jeg hadde både klump i halsen og våte øyekroker mer enn en gang i løpet av de to timene det varte. Det er vakkert, sentimentalt, forutsigbart fordi mange av oss kjenner historien, og nostalgisk. Det er som en gammeldags julekalender utfoldet i all sin prakt.
Så tar jeg kritikerbrillene på. Asbjørn Arntsen har skapt et musikalsk verk som faller godt i øret. Men det spriker i mange retninger. Annerledes sagt; det er mangfoldig. Noen av melodiene er til å smelte av. Andre passasjer, der man nærmer seg det litt mer operamessige uttrykket (og det gjør man, for det er ikke mye talt dialog her), virker litt påklistret.
Forestillingen – i Kildens bearbeidelse – er strammet veldig inn, og det var nødvendig. Likevel, den fremstår som tablå etter tablå, mer enn som en konsistent handling. Kostymer og scenografi er bedre enn noen gang før. Fargebruken er diskret og smakfull, og kulissene er enkle og uttrykksfulle.
Jeg tror aldri jeg har sett Maria og Josef – Helga Farestveit og Christian Hestø – så vakkert sensuelle i forhold til hverandre, og med sangstemmer som stråler av skjønnhet. Her er mengder av barn og unge som bidrar med både sang og dans, her er scenebilder med stjerner og hyrder og alt som hører til i fortellingen om Betlehem.
Og Jesus blir født i pausen, bare sånn for ordens skyld.
Jon Kleveland har gjort en flott jobb med å arrangere musikken som i denne sammenheng er innspilt på forhånd. Men den ble kjørt på for høyt volum i forhold til sangstemmene på premieren. La de mange barnestemmer få klinge godt og sterkt. De fortjener det.
En sterk innvending er at forestillingen, som illuderer Midtøsten, i all hovedsak er med blonde mennesker. Jeg savner flere hudfarger i denne oppsetningen. Sånn sett er den veldig gammeldags.