Halleluja midt oppi alt

Halleluja uansett, kan være å si at Gud er god, selv om mine dager ikke er gode. Gud er trofast, selv om mennesker rundt meg ikke er det. Jakob opplevde da han var på rømmen å se en himmelstige, reist fra jorda og opp til himmelen, til Gud. Guds engler gikk opp og ned på den. Av og til kan vi tenke at bønnene våre ikke når ut av rommet vi er i, men så lenge bønnene går fra vår avmakt til Guds allmakt, så ender de der Gud er. Når Jakob våkner av drømmen, sier han: «Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke.» Gud oppleves så langt borte, men vi får tro at han er der, også når vi ikke merker det. Paulus og Silas, misjonærene, sitter fengsla og bundet til en stokk. Alt er mørkt, men innerst fra fangehullet begynner de å synge lovsanger. Fordi det fins en himmelstige, som når fram. De retter oppmerksomheten sin mot den eneste de kjenner som kan motta den, han de tror på, stoler på… de begynner å synge lovsanger. Og det kommer et jordskjelv. Lenkene faller av, de kunne rømt, men de gjør det ikke – de blir der, og andre i fengselet blir frelst den natta. Noen var ærlige med livet. De trodde at Gud er god, selv om de ikke hadde det godt i det hele tatt. De retta klagen mot riktig adresse. «Det finnes et rom innved Jesus hjerte som er mitt og bare mitt» står det i en tekst. Et eget rom bare for meg. Et rom hos min Far. Tilbedelse kan jeg tenke på som å gå på rommet, mitt rom hos Jesus, der det bare er oss to. Der kan jeg fortelle – ikke fordi jeg må minne han på at jeg fins, men fordi det er godt for meg å fortelle det, få det ut av kroppen på en måte, puste inn Guds nåde og puste ut mitt strev. I trygg tillit til at han er min og jeg er hans. Tilbe Gud i ånd og sannhet, i sann og ekte tilbedelse – enten med hendene i været i vill begeistring, eller i et stille, tillitsfullt «Halleluja uansett».