Slutt å spise gris
Jeg så igjen overskriften og bildene – griser liggende skadet, dekket i egen avføring. Jeg orker ikke se på det.
Heller ikke orket jeg se mer enn korte glimt av tidligere «Brennpunkt»-programmer der dyrevernforkjempere jobbet under cover og avdekket grov dyremishandling. Jeg orker ikke fordi jeg føler så med grisene, den tortur de opplever. Forskning har avdekket at de er utviklet på samme nivå som hunder, med empati, og knytter sosiale bånd med mennesker og dyr. Min mor fortalte at hun hadde griser som kjæledyr i sin barndom og de ble sterkt knyttet sammen i lek og omsorg.
Mens statens minstekrav for griser er 1 kvadratmeter, så ville ingen utsette hunden sin for å stå oppreist slik hele sitt liv kun på slik begrenset plass.
Jeg har lenge sluttet å spise rødt kjøtt, en grunn er for å stanse dyremishandlingen som foregår både lovlig og ulovlig. Gris har jeg sluttet helt å spise, og jeg oppfordrer alle til det samme. En bonde fortalte meg at empatien virker å minke og vanskjøtselen øker proporsjonalt med størrelsen på produksjonen.
I dag leser jeg i Fædrelandsvennen «Det er nok en gang avdekket alvorlige regelbrudd på dyrehold i norske svinebesetninger. Nå må (næringen) ta grep».
Nei, det er ikke nok, for dette får de ikke til. Jeg sier at tiden for å la næringen eller staten ha ansvaret, er over. Det er som det tomme null-toleranse-målet mot mobbing, mens tallene over de som faktisk opplever mobbing er økende. Når 1. klassingene skriker grove ukvemsord til lærer, så holder det ikke heller med «Nei, sånn må du ikke si, det er ikke lov».
De av oss som ønsker en reell slutt på gjentatt grov dyremishandling ut over statens godkjente plageri av et levende sosialt pattedyr, må innse at det ikke nytter å stole på mantraet «dyremishandling ikke lov», når det kun er tomme ord. Da skal vi heller gripe til vår makt – la være å kjøpe grisekjøtt.