Asylsøkere og utenforskap
Fvn hadde tidlig i januar en omtale av Torpal Merjoev som ble født i Norge for 18 år siden av foreldre som ankom som asylsøkere fra Tsjetsjenia for 20 år siden. De har gjort sitt beste for å bevise sin identitet, mens UDI ikke er overbevist, uvisst av hvilken grunn. Den stedlige regiondirektør uttaler seg ikke om enkeltsaker, men sier at det er politisk vedtatte forskrifter som gjør at saken forblir uløst. Alle som søker asyl, plikter å bevise hvem de er, det handler om sikkerhet, uttaler regiondirektøren.
Det er vanskelig å se logikken her. Jeg for min del kan jo bevise hvem jeg er, men i seg selv garanterer ikke det for at jeg ikke gjør noe kriminelt i morgen. Tilsvarende var Behring Breivik (nå Fjotolf Hansen) fullt i stand til å bevise sin identitet. Gjennom innlegg på sosiale media hadde han imidlertid kunngjort at han pønsket på noe skummelt. PST hadde også registrert at han hadde kjøpt kunstgjødsel i Polen i stedet for Felleskjøpet slik skikkelige bønder gjør.
Konklusjonen må derfor bli at det ikke er noen sikkerhetsgaranti at en person kan bevise sin identitet. Det må være mer tungtveiende å kunne bevise hva slags menneske man er, for eksempel gjennom sin adferd gjennom flere år. Her synes det som at både jeg og familien Merjoev står sterkt i motsetning til Breivik.
I Bladet Vesterålen sto det 27. januar en artikkel om en kurdisk familie som hadde fått oppholdstillatelse etter 16 år. Sønnen på 28 år har ventet forgjeves i 10 år på å ta sykepleierutdannelse, mens søsteren på 30 år ble helsesekretær på videregående skole for 12 år siden, men uten lovlig adgang til å jobbe. Uten oppholdstillatelse kan man nemlig verken jobbe, ta høyere utdanning, få personnummer, ta førerkort, ha bankkonto osv. Det er i samsvar med det hellige regelverk som statsminister Stoltenberg etablerte under mottoet «En streng og rettferdig innvandringspolitikk» og som senere er praktisert av lojale saksbehandlere.
Alle er enige om at det må være noen regler for behandling av asylsøknader, og at det kan ta tid i enkelte tilfelle. Men 16 og 20 års ventetid er absurd. Å holde folk i uvisshet og passivitet så lenge er intet mindre enn psykisk terror. Det er norsk byråkrati på sitt verste. Eksemplene her er ikke enestående. Det finnes noen tusen som lever i uvisshet. Politikerne må gjøre det som er nødvendig for at regelverket også skal være humant. Da må man gå inn i enkeltsakene og se om praktiseringen har gitt det resultatet man ønsker og ikke minst som nasjonen kan være bekjent av.