Jeg fikk ikke sove
I dag morges våknet jeg tidligere enn vanlig. Jeg prøvde å drikke en kopp med varm melk, men det hjalp ikke.
Jeg tenkte på dette Demenskoret vi så på TV i går kveld. Som demente klarte de å skape fest og glede på skjermen og i hele Norge. Tankene gikk videre. Jeg tenkte på oss som ikke er demente, men kan glemme hvor vi la nøklene da vi kom hjem: Hva er vår oppgave? Kan vi bety noe for andre? Er det noen som trenger oss nå? Du svarer kan hende: Har vi ikke lov til å ta livet med ro? Nå har vi gjort en innsats, og vi kan da dra på den turen vi har så lyst til.
Ja, visst har vi gjort en innsats, og jovisst er det morsomt med noe å se fram til. Men tankene mine gled videre til det jeg hører om unge mennesker som ikke er med i noen positiv sosial sammenheng, og som ruser seg.
Jeg husker godt et par episoder jeg selv ikke brydde meg. En gutt jeg visste hadde problemer hjemme gikk ofte på veien nedenfor prestegården jeg bodde i en gang. Jeg spilte ikke fotball med han som jeg kunne ha gjort.
Og gutten jeg møtte på ungdomsklubben jeg ledet i Oslo, visste jeg trengte kontakt. Men det ble bare med et besøk hjemme hos Marit og meg. Jeg vet ikke hvordan det gikk med han.
Jeg tenker at nå er det tid til å være «nabokjerring», som Gro snakket om. Nå er tiden kommet til at vi bryr oss enda mer.
Det er mange som bryr seg. Vi har gode barnehager og skoler som gjør en flott innsats for barna. Og i idrett, menigheter og i frivillig arbeid er det mange som trives. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon når mange. Men jeg tenker på de som likevel faller utenfor. Det er de som gjør meg våken i dag.
Heldigvis gjøres det en stor innsats fra politiet for ungdom som faller utenfor.
I Agderposten på mandag 16. januar leser vi at Torbjørn Trommestad i politiets forebyggende enhet er likevel bekymret for ungdomskulturen i byen. Han har ansvaret for 11 skoler i Arendal. Inger Marte Gelius arbeider med forebyggende politiarbeid i Froland, og har bare Froland som sitt arbeidsfelt.
Hun sier arbeidet fungerer godt når hun har nok tid.
Men jeg tenker at tiden er kommet til deg og meg. At vi bryr oss enda mer om vår neste. Det er nemlig så mange som har mistet troen på at livet har noen mening.
Jesus brydde seg om de som falt utenfor. Nå trenger han våre hjerter til å banke for vår neste. Ser vi vår neste? Hører vi lyden av gråten til de unge som har mistet håpet?
Hva gjør vi med det vi hører og ser?
GERHARD FALK WOIE, pensjonert prest