Si nei til folkeavstemning
Næringsutvikling, sysselsetting og verdiskapning har i foruroligende liten grad vært vektlagt i debatten om oppsplitting av Kristiansand kommune.
Et velfungerende og dynamisk næringsliv, hvis ansatte er gode skatteytere, er grunnlaget for at kommunene skal kunne yte gode tjenester til innbyggerne i årene som kommer.
Kommunenes inntekter kommer primært på tre kilder. Grovt sett er ca. 40 prosent skatt på personlige inntekter og formue. Overføringer fra staten utgjør ca. 40 prosent . De resterende ca. 20 prosent betaler innbyggerne for kommunale tjenester (vann, avløp, veier, renovasjon, vedlikehold av teknisk infrastruktur mv). Nevnte tjenester prises til selvkost.
Et annen rammebetingelse er utviklingen av forholdet mellom antall yrkesaktive og pensjonister. Innen 2050 vil andelen av yrkesaktive i befolkningen nesten halveres.
Disse fakta må våre politikere og vi som innbyggere ta inn over oss og ta hensyn til når vi vurderer å splitte Kristiansand kommune. Noe annet er uansvarlig.
Produktivitetskommisjonen, som var ledet av professor Jørn Rattsø (NOU 2016), har behandlet de utfordringene som ligger foran oss. Den sentrale problemstillingen er hvordan vi skal oppnå en produktivitetsvekst i Norge som sikrer tilstrekkelig økonomisk bærekraft til å kunne opprettholde velferdsstaten over tid. Dette er noe alle ønsker og til dels tar som en selvfølge.
Produktivitetskommisjonen har beregnet at om skal vi opprettholde dagens velferdsnivå uten andre endringer, må skattenivået økes til ca. 70 prosent av normale lønnsinntekter. Et av flere tiltak som kommisjonen anbefaler, er privat og offentlig effektivisering for å opprettholde velferdsstaten. Det siste krever større og mer effektive kommuner.
Hvorfor bestemte Stortinget etter forslag fra regjeringen Solberg at mindre kommuner skulle slås sammen til større? egrunnelsen er enkel. Store kommuner oppnår stordriftsfordeler. Større kommuner har robuste og kvalitetsmessig gode fagmiljøer. Større fagmiljøer trekker til mer kvalifiserte fagfolk og profesjonaliteten øker. Større kommuner får altså frigjort ressurser til å yte bedre og flere tjenester for de samme midlene.
Enda viktigere er at større kommuner er mer attraktive å etablere og videreutvikle næringsvirksomhet i. Dette betyr flere arbeidsplasser og økt skatteinngang for kommunene.
Senterpartiet trengte en symbolsak for å gjennomføre valgløftet om å reversere kommunerefor
Bmen om kommunesammenslåing. Det gjør Senterpartiet og Arbeiderpartiet ved å kreve at Kristiansand kommune skal vurderes splittet opp igjen. Forstå det den som kan. Et flertall av politikerne i Kristiansand argumenterer saklig for at dette er en særdeles dårlig idé. Kommuneadministrasjonen er av samme oppfatning.
Statsforvalteren har beregnet at kostnadene for å splitte kommunen til 400 mill. Finansminister Vedum snakker med et smil om «lykkelig skilsmisse» og at staten skal betale nødvendige kostnader for å rive en velfungerende kommune fra hverandre. Staten definerer selv hva som er nødvendig. Dette vil neppe dekke de reelle kostnadene. e som ivrer for oppsplitting, er mest bekymret for nærheten til tjenestene og da primært helse- og omsorgstjenestene. En godt voksen gruppe i Songdalen har løftet denne bekymringen i pressen. Følger vi den logikken, burde de minste kommunene ha de beste tjenestene. Slik er det nødvendigvis ikke.
Nå skal det stemmes i Kristiansand bystyre om det skal arrangeres en folkeavstemming i Søgne og Songdalen. Vi velger å legge til grunn at våre folkevalgte har lest Statsforvalterens rapport om konsekvensene av å splitte Kristiansand og har tatt et standpunkt i saken basert på objektiv kunnskap. Det kan derfor lett tolkes som ansvarsfraskrivelse av våre politikere dersom de stemmer for en folkeavstemming.
Hvorfor er ikke en folkeavstemming en god løsning? Det er neppe så mange av velgerne i Søgne og
DSongdalen som har lest Statsforvalterens rapport om følgene av å splitte kommunen og bestemt seg på basis av objektiv kunnskap om de skal stemme ja eller nei i en folkeavstemming. Det er høyst forståelig. Mange innbyggere vil legge til grunn at Søgne og Songdalen kommuner vil fortsette driften slik det var før man gikk inn i storkommunen. All informasjon viser at det ikke vil utvikle seg slik. Rammebetingelsene endres. Noen eksempler: Vi blir flere eldre. De kommunale inntektene vil reduseres og utgiftene økes som følge av det. Vi har en prisutvikling på kraft som rammer husholdninger og næringsliv. Vi vil få mangel på kraft. Vi har en utfordrende sikkerhetssituasjon i Europa. Generelt har vi mer usikre rammebetingelser.
I debatten om å splitte Kristiansand savnes stemmer fra mødre og fedre med barn som er opptatt av gode oppvekstsvilkår, gode utdannelsesmuligheter, god tilgang på framtidsrettede arbeidsplasser og gode bomiljøer. Disse målene er det lettere å oppnå i en stor, kompetansedrevet kommune.
Vi burde heller gått andre veien og synliggjøre fordelene med å stå sammen med Vennesla, Birkeland og Lillesand. Samlet hadde vi framstått sterkere overfor makta i Oslo og som en tung næringsregion med høy kompetanse og verdiskapning hvor folk lever gode liv. Det er jo det vi alle ønsker oss.
I Norge har vi representativt demokrati. Folket velger sine representanter for at de skal sette seg inn i komplekse saker og ta beslutning på vegne av oss som har valgt dem. Våre politikere bør ikke gå inn for folkeavstemming bare for å ha ryggen fri når konsekvensene av beslutningen over tid blir en realitet.
Derfor må våre politikere si nei til folkeavstemming og fortsette arbeidet for å videreutvikle Kristiansand til en enda bedre kommune å bo i for alle i det lange perspektivet. En ting er sikkert, utfordringene står i kø og de løses best ved å stå samlet.
Vi burde heller gått andre veien og synliggjøre fordelene med å stå sammen med Vennesla, Birkeland og Lillesand.