– For meg handler livet om øyeb Blikkene her og nå
Han vet han ikke blir en gammel mann. Derfor handler livet for Bernt de Klerk om å leve her og nå – ta vare på alle små øyeblikk, helst sammen med dattera og samboeren.
– For meg er det stort å stå opp, ordne frokost til de to og deretter kjøre min datter til skolen. Og når det blir varmt nok igjen, å hente henne med båt. Da er følelsen av å leve sterk.
42-åringen, bosatt på Vigeland i Lindesnes, har tarmkreft med spredning. Kanskje kan en ny og helt spesielle behandlingsrunde han står overfor nå forlenge livet. Det er der håpet nå ligger.
– For meg handler livet om øyeblikkene her og nå, sier han.
TRE OG TRE MÅNEDER
De planlegger kun tre måneder framover. Det er da nye Mr-bilder tas og som kan fortelle om kreften har spredt seg mer eller ei.
– Da får vi vite om vi fortsatt har han framover, sier samboeren Anita Bjerk (40).
Tilfeller som Bernt er hva årets kreftaksjon fra Kreftforeningen handler om: «Litt mer tid kan bety alt».
– Når en medisin ikke lenger virker, ligger håpet for pasienter med spredning i at kreftforskerne har gjort nye framskritt som gir nye, bedre og mer treffsikre behandlingsmetoder. Det er disse forskerne og deres arbeid vi støtter i årets «Krafttak mot kreft», sier Geir O. Wehus, distriktsleder i Kreftforeningen Agder.
LEVE LITT TIL
Han føyer til:
– For alle som har kreft med spredning, og for alle som er glade i dem, finnes det et håp: Du må bare leve litt til, litt til og litt til.
Det er nøyaktig det livet handler om for Bernt de Klerk. Det å finne balansen mellom det å være opptatt av kreftbehandlingen, men også det å leve så normalt som mulig.
Det var i 2015 han fikk kreftdiagnosen første gang. Det var nyrekreft uten spredning. En enkelt operasjon gjorde ham frisk.
Helsevesenet har fått mye kritikk den siste tida, men for oss har det fungert akkurat som det skal. PARET
DUKKET OPP IGJEN
– Den gang var jeg ikke bekymret. Det var ikke alvorlig og lett å behandle, forteller han.
Men like fullt ble han jevnlig røntgenfotografert for sikkerhets skyld. I 2018 dukket kreftcellene opp igjen, denne gang i tynntarmen. Og nå med spredning.
Det var atskillig mer alvorlig. Denne gang ble han satt på cellegiftkur i to omganger. Spesielt den siste var tøff, men den bremset sykdommen effektivt.
I to år kunne han leve relativt normalt før bildene igjen viste bevegelser.
FIKK TESTE UT MEDISINTYPE
I fjor sommer fikk han tilbud om en medisintype som ikke er godkjent i Norge, men noe han kunne velge å teste.
– Det gjorde jeg selvsagt gladelig. Det var jo der håpet lå for å få leve lenger, sier han.
Medisinen har vist seg å ikke virke. Nå har imidlertid forskerne kommet fram til en helt ny metode ved hjelp av blodprøver. Nå kan man mer treffsikkert bruke cellegiftkur som skal virke bedre. Det er det han står foran nå.
– Helsevesenet har fått mye kritikk den siste tida, men for oss har det fungert akkurat som det skal. Vi føler oss godt ivaretatt og fulgt opp av både leger og sykepleiere fra kreftsenteret ved Sørlandet sykehus i Kristiansand, sier samboerparet.
Vi har banket på hos paret tidlig en morgen hjemme i rekkehuset på Vigeland. Bernt har en datter på 15 år fra et tidligere forhold. Hun er ikke der når vi er på besøk og familien ønsker ikke at hun involveres i denne reportasjen. Hun vet likevel at faren kommer i avisa.
VERDIFULL TID
– Tida med henne er utrolig verdifull. Det å spise måltidene sammen, hjelpe til med lekser og kjøre henne til fritidsaktiviteter. De helt små tingene i hverdagen som jeg ikke tenkte over da jeg var frisk. Nå er det helt essensielt, sier han.
Samboeren nikker. Også for henne er livet blitt annerledes etter at Bernt fikk kreftdiagnosen.
– Jeg kjenner på en sorg over det som venter og over at livet ikke ble slik vi hadde tenkt. Samtidig er det viktig å skyve sykdommen til sides, gjøre andre ting og snakke om andre ting, sier hun.
Hun jobber som sykepleier på et omsorgssenter. Hun er tett på sykdom også der, men det blir likevel på en annen måte.
PRØVER Å NYTE DAGENE
Bernt og Anita har vært sammen i ni år, så Anita har de fleste av disse årene opplevd at samboeren har hatt diagnosen.
– Vi prøver å nyte hver dag, spesielt de dagene han er i god form, sier hun.
– Tenker dere på sommeren?
Bernt nøler litt og må tørke bort noen tårer.
– Nei, det er lenge til. Vi kan i alle fall ikke tenke på noen ferietur eller slikt. Vi må bare håpe at jeg fortsatt er her, og at vi kan ta
båten på sjøen og suse utover.
Wehus i Kreftforeningen sier at denne tankegangen er typisk for dem med kreft med spredning.
– Pasientene sier at de holder ut, at de lever fra kontroll til kontroll. De orker å holde livsgleden og motet oppe, fordi de vet at kreftforskere i Norge og resten av verden hver eneste dag gjør store og små framskritt som gir oss nye, bedre og mer treffsikre behandlingsmetoder, sier han.
KOM TIL EN LØSNING
Han forteller om ordningen Bernt de Klerk har gjennomgått med en medisintype som ikke er godkjent.
– Dette fungerte ikke så godt i Norge for et par år tilbake, da vilkårene medførte at industrien vegret seg for å gi bort medisinene, sier Wehus.
For halvannet år siden kom imidlertid sykehusene og industrien til enighet.
– Vi er svært glade for å høre historier om pasienter som kan nyte godt av denne ordningen. Selv om vi vet at det ikke er mange pasienter som dette er aktuelt for, så er den svært viktig for de det gjelder, sier han.
FORSONET SEG MED SYKDOMMEN
At sykdommen til slutt vil kreve det absolutte av Bernt de Klerk har han forsonet seg med. Han kan ikke dvele ved et slikt faktum.
– Jeg var bitter like etter at jeg fikk diagnosen. Hvorfor meg, liksom. Men så måtte jeg jo velge; synke inn i depresjon eller å leve. Det valget var jo lett, sier han.
Han har skrevet testamente for å sørge for at dattera sikres godt, men ut over det har ikke samboerparet gjort noe.
Det får komme det som komme vil.