Full forvirring hos regjeringspartiene
I sitt innlegg i Fvn 15.03.23 svarer stortingsrepresentantene Kari Henriksen og Gro- Anita Mykjåland på hvorfor deres partier nå ønsker omkamp om den nye tros- og livssynsloven.
Som kjent ønsker de et høyere krav til antall medlemmer i trosog livssynssamfunn for å kunne motta statsstøtte. Arbeiderpartiet ønsker seg et krav om 500 medlemmer, dersom dette fikk gjennomslag i forrige runde ville to tredjedeler av alle trossamfunn ha mistet støtte eller blitt tvunget sammen i unaturlige sammenslutninger. Senterpartiet ønsket seg et krav om 100 medlemmer, hvilket ville bety at over 300 trossamfunn – ja, flesteparten av disse ute i distriktene – ville bli rammet på samme måte.
I lovarbeidet fremmet disse partiene også et minimumskrav til kjønnsrepresentasjon i styrer, samt forslag om forpliktende samfunnskontrakter og uanmeldte inspeksjoner og tilsyn. De begrunnet dette i ønsket om mer kontroll.
Det som nå er meget spesielt, er at det bringes andre forklaringer til torgs om hvorfor man ønsker en omkamp om loven. Henriksen og Mykjåland skriver at dette handler om «nøysomhet med skattepenger». Er det altså slik å forstå at denne omkampen er et rent sparetiltak, og at representantene ønsker å gjøre det såpass vanskelig for trossamfunnene at flere skal velge å avstå fra å søke statsstøtte?
Igjen viser dette at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke har forstått at dette ikke dreier seg om statlige konsern, men at tros- og livssynssamfunnene dypest sett er frivillige organisasjoner og derfor må få gå fri fra regjeringens forsøk på overstyring.
Det viser også en manglende forståelse og verdsetting av frivillighet. En krone til frivilligheten mangedobles, små bevilgninger som gir noe forutsigbarhet i bunn kan generere utallige dugnadstimer inn i viktig arbeid som tilbyr både mening og fellesskap. Det frivillige, og herunder trossamfunnene, møter utfordringer og behov som det offentlige ikke er i stand til å møte. De bygger både enkeltmennesker og samfunnet gjennom hjelpearbeid, barne- og ungdomsaktiviteter, integreringsarbeid, rusarbeid, diakoni – bare for å nevne noe, for lista er lang.
Å gi til frivilligheten er god samfunnsøkonomi, så argumentet om «nøysomhet med skattepenger» holder overhodet ikke vann. Det er dypt beklagelig at denne regjeringen ikke forstår dette og at de i budsjettet for inneværende år også valgte å kutte grovt til en hel rekke frivillige og ideelle organisasjoner. Og nå er det altså trossamfunnene som står for tur.
Interessant er det også at da jeg nylig deltok i en debatt på TVL møtte en annen stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, så forklarte hun denne omkampen med at «Arbeiderpartiet ønsker bare å hjelpe trossamfunnene». Det til tross for at både Samarbeidsrådet for tros – og livssynssamfunn og Norges Kristne Råd har vært ute og sagt ifra om at de ikke ønsker den. STL har påpekt at dette dreier seg om frivillige verv som til kan være vanskelige å fylle, og at krav til kjønnsrepresentasjon vil bare være å legge sten til byrden for trossamfunnene.
Den vikarierende argumentasjonen og begrunnelsen for omkampen vitner bare om full forvirring innad i regjeringen. Så kanskje tros- og livsynsminister Kjersti Toppe vil gjøre klart for både sin egen regjerings representanter og alle oss andre hva som egentlig er tanken bak denne omkampen som ingen av trossamfunnenes ønsker? Er det slik som før et ønske om mer kontroll, eller er denne omkampen et misforstått forsøk på å spare penger?
Og til slutt: på hvilken måte skal dette være til hjelp for trossamfunnene? 1. vara til Stortinget og saksordfører på tros- og livssynsloven