En general og en tømmermannsønn
Andakten i Fædrelandsvennen leser jeg stadig med interesse. Den inneholder alt fra den rene tungetale til fornuftige leveregler.
Sist lørdag fikk vi en liten historietime om kontrasten mellom Romerrikets generaler og hvordan det lysende budskapet til tømmermannsønnen «ble blåst fra land til land ved den hellige ånds friske vind». Det er vel en noe enøyd måte å se på historien og hvordan kristendommen spredte seg?
Kanskje en skulle lukke det øyet litt og se med det andre? Det er riktig at de første kristne måtte tåle forfølgelse, vold og tortur, men religionen tok fort tak i de samme metodene selv. Europa led i århundrene framover til vår tid under religionskriger, heksebrenninger, massakrer på dissidenter og jøder og undertrykkelse, fengsling og henrettelser av vitenskapsfolk og fritt tenkende mennesker. Alt begrunnet av «kjærlighet» og lojalitet til en gud som har en blodig historie på høyde med vår tids verste diktatorer.
Historien blir ikke noe mindre blodig når kjærlighetens evangelium skulle ut til «hedningene» i Afrika og Amerika, som regel kombinert med andre og mer pekuniære interesser.
Også til vårt land ble det brukt sterke maktmidler for å innføre kristendommen. I kjølvannet til Fosen-saken kan en kanskje minne om Mandrup Pedersen Schønnebøl, lagmann i Nordlandene (Nordland og Finnmark), som midt på sekstenhundretallet klarte å stoppe prestene som viste en enorm nidkjærhet i å torturere og brenne samer, hovedsakelig kvinner, som ikke falt helt inn i deres kristne verdensanskuelse. Nei, når det gjaldt å spre det glade budskap ble «den Hellige ånds friske vind» stedvis og ofte til en blodig storm!