MAMMAS VENTESORG
I september 2020, bare dager før han skulle fylle 31 år, døde sønnen Jan etter en overdose. Er det en ting mamma Turid er sikker på, så er det dette: Hun skal ikke miste Hanne også.
Ikke kommer du å ikke tar du tlf... Blir reddere og reddere.... Mld deg snart savnet
I barndomshjemmet på toppen av Hålandsbakken i Mandal forteller mamma Turid Håland om sorg, savn, sinne og fortvilelse. Men også håp.
Turid er mamma til en av jentene systemet er bekymret for. De som drifter rundt. De som ikke finner sin plass, som dropper ut av skole og aktiviteter og som det er vanskelig for hjelpeapparatet å fange opp.
I flere år hadde Turid liten kontroll over datteren sin, visste ofte ikke hvor hun var, hva hun opplevde eller hvordan hun hadde det.
Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har skrevet meldinger til datteren, etterlyst henne, spurt hvor hun er og om hun har det bra.
Uten å få svar.
Turid har vist Fædrelandsvennen en rekke tekst- og messenger-meldinger, og en av de mange meldingsmonologene fra Turid til datteren ser slik ut:
Tenker på dæ i dag, håper det går greit love you ♥♥♥
Hun får ingen svar, men siden det er tidlig lørdag venter hun litt, før hun utpå dagen skriver:
Hun får fortsatt ingen svar. Turid gir seg ikke, og i kveldingen skriver hun:
Alt greit ♥
Husk meldekort ♥
Det blir søndag. Hele helgen har gått, og nå er Turid engstelig:
Leve du begynner bli redd nå ♥
Og så, endelig får hun svar:
Våkna nå. Lever du egentlig??
Turid slipper sakte ut pusten. Nå kan hun roe seg ned igjen:
Ååå godt å høre fra dæ, love you ♥
I ettertid kan Turid le av seg selv, at hun blir så redd og stresser sånn med å få kontakt med datteren. Stort sett går det jo bra.
Men når hun står midt i det, føles ingenting viktigere enn å få kontakt med Hanne.
Hannes historie starter med utenforskap og følelsen av ikke å lykkes på barneskolen.
På ungdomsskolen ballet det på seg
– Da jeg møtte Tomine fant jeg igjen livsgleden, og hun ga meg kjærlighet som ingen andre gjorde.
med fravær og misbruk av rus. Mens hun gikk på videregående skole endte hun opp i det hardere rusmiljøet.
Sammen med datteren Hanne Sigvartsen (22) og Hannes samboer gjennom de siste seks månedene, Tomine Klev (25), ønsker Turid å belyse et vanskelig tema. Hanne oppsummerer:
– Jeg står gjerne fram hvis jeg kan bidra til at andre slipper å gå gjennom denne dritten. Jeg unner ingen å gå gjennom det samme som jeg.
Selv om mamma Turid sover bedre nå enn hun har gjort på lenge, bråvåkner hun fortsatt flere ganger om natten: – Lever Hanne? Er Jan død?
Svaret er ja.
På begge spørsmål.
I den mørke natten tar det det noen sekunder før hun kommer på det. Hun vrir på seg, blir liggende og hører tankene kverne. Noen ganger faller hun tilbake i søvn igjen, men av og til er det umulig. Da sender hun tekstmeldinger til Hanne som:
Kom dæ hjem da
På ann igjen, hvor er du Æ orker ikke mer....
– Det kalles ventesorg av en grunn. Å ha barn i rusmiljøet er å vente på en sorg.
Turid vet godt hva hun snakker om. Hun har fire barn, tre gutter og ei jente. To av dem, Hanne og Jan, endte opp i rusmiljøet.
Da sønnen Jan var 21 år deltok han i dokumentarprosjektet «Fra ungdommen», et prosjekt som portretterte over 30 ulike ungdomsmiljøer over hele Norge.
På den tiden var Jan allerede tung rusmisbruker, hadde begått flere lovbrudd og ranet to banker.
I dokumentaren uttalte han:
«Ett dårlig valg, og du er fucked. Det eneste du vet helt sikkert, er at du en dag skal dø».
Jan fikk rett i begge deler.
I september 2020, bare dager før han skulle fylle 31 år, døde han etter en overdose.
En av de aller siste meldingene Turid sendte til sønnen, dagen før han ble funnet død, står fortsatt ulest:
Alt var ikke bra. Det vet Turid nå. Jan var allerede død da meldingen tikket inn på mobiltelefonen.
I begravelsen rettet Turid talen mot rusavhengige som møtte opp. Hun ba dem kutte ut urent stoff og dårlige valg, og aller helst velge et liv uten narkotika.
Hun ba dem kaste dritten, ikke bare for å overleve, men for å leve.
Hun avsluttet talen med å unnskylde seg før hun bannet i kirken:
– Fuck narkotika!
Er alt bra
I ettertid har hun fått høre at brukere og selgere tok henne på ordet, og kvittet seg med det de fryktet var urent stoff.
I ettertid fikk hun meldinger som varmet:
Var en flott begravelse med et veldig godt budskap fra mor Turid Håland. Jeg tror flere av de oppmøtte forstod hvor fort ting kan gå galt, med eller uten mening. Hard tale, hardt budskap. Men det er slik folk får det
inn i skallen. Idag reddet du liv!
Det var virkelig sterkt. Takk for at du deler i en sånn en vanskelig tid Turid. Jeg er helt sikker på at det redder liv.
Turid følte hun hadde nådd fram. Hun var tross alt glad i flere av Jans venner, mennesker som fortsatt tar kontakt og spør henne hvordan hun har det.
Hun følte hun hadde bidratt til at andre mødre kanskje slapp å oppleve det samme som henne.
Men hun hadde ikke sett for seg at talen ikke virket på sin egen datter.
Etter Jans død raknet det for Hanne. – Han er min bror, og han betyr alt for meg. Men jeg klarte ikke å ta dødsfallet inn over meg. Jeg ville stikke av, løpe fra alt.
– Jeg bare fortsatte, og valgte rusen foran alt annet. Også de jeg elsker. I dag kan jeg ikke forstå min egen reaksjon, selv om jeg fortsatt sliter med å akseptere at Jan er død, sier Hanne.
Hun sitter i sofaen i barndomshjemmet og kjemper mot følelser og tårer. Tomine fletter fingrene sine inn i Hannes.
Armen med tatovering av brorens navn hviler sammen med Tomines hånd.
Hanne har siden barneskolen vært stille og tilbaketrukket. Skolen var ikke et sted hun fikset så godt faglig eller sosialt.
Hun følte de andre var flinkere enn henne. Mestringsfølelsen uteble.
Hun hadde ofte vondt i magen, og det var mye grining i bilen når hun ble kjørt til skolen.
På skolen var hun sammen med noen jenter i friminuttene. På fritiden holdt hun seg mest alene på rommet sitt der hun spilte Playstation.
Likevel smilte hun alltid og når folk spurte, svarte hun:
– Det går bra.
Hun var et lett bytte da hun ble invitert på fest mot slutten av 8. klasse. Da opplevde hun at hun traff venner som hun trodde brydde seg.
Den første gangen hun var sammen med dem fikk hun hasj.
Den andre gangen ble det alkohol iblandet tabletter.
– Jeg var nesten bevisstløs. Jeg husker at jeg ble voldtatt av fem-seks menn uten at jeg var i stand til å kunne gjøre motstand. Men dette har jeg fortrengt veldig mye.
Hanne ser opp mot taket og stryker bort tårer med oversiden av pekefingrene. Stemmen brister, Tomine legger en varsom hånd på kneet hennes.
Hanne kan fortelle nøkternt om det aller meste: rus, ensomhet, utenforskap, dårlig selvbilde og opphold på legevakt.
Men når hun forteller om menn som hun opplever har misbrukt henne seksuelt i løpet av årene hun har vært i miljøet, brister stemmen.
Turid ser fortvilet på datteren.
– Du fortalte ingenting til meg om at du hadde vært utsatt for overgrep. – Nei, jeg skammet meg sånn. Jeg hadde gjort noe ulovlig, vært på fest og det skjedde. Det var vanskelig.
Først i fjor begynte Hanne å åpne opp om negative opplevelser fra hun var 14 år og inn i voksenlivet. Da fikk hun en psykolog som det hjalp godt å snakke med.
Flere ganger gjennom ungdomsskolen har Turid ønsket å få utredet datteren. Hanne hadde konstatert konsentra