Abort angår alle
De siste par ukene har bekreftet det flere av oss har visst lenge: Vi må snakke om abort.
Og vi må klare å snakke om abortoppfølging uten at det blir et spørsmål om for eller imot selvbestemmelse eller når i svangerskapet selvbestemmelsen skal gjelde. For bildet er mye, mye større enn det.
Det anslås at mellom 10 til 30 av 100 erkjente svangerskap – langt flere enn de som selv velger å ta abort – ender i uønsket svangerskapsavbrudd, og dette angår oss alle, også fedre, brødre, partnere og kompiser.
Og dere er blant de som har kontaktet meg de siste dagene med forundring over hvor vanlig dette er, fordi dere aldri har hørt om andre enn partneren deres som har opplevd det samme.
Det har vært noen rare dager. Mens kommentarfeltet på Fædrelandsvennens Facebook-side ble fylt opp av kvinners historier og bekreftelser på nøyaktig hvor mangelfull abortoppfølgingen er, kom det også meldinger fra venner og bekjente og ansiktsløse fremmede som gjenga de samme opplevelsene.
Historiene får huden min til å krølle seg. Historier om mennesker som er overlatt til seg selv med sorgen, fortvilelsen, selvbebreidelsen og ensomheten, mens de ligger hjemme på badegulvet og føder aborterte fostre som er for store for toalettet og liksom ikke hører hjemme i søppelbøtta, eller sitter på forelesning eller under eksamen mens kroppen regelmessig vrenger seg i rier ingen skal vite om.
Vi har stort sett ikke fortalt noen at vi er gravide, nettopp fordi risikoen for abort er så høy de første ukene. Dermed har vi verken noen å glede oss med – eller sørge med. Og når vi heller ikke snakker eller våger å kreve, når plagene våre legges i «dette er helt normalt»-kurven, anerkjennes det heller ikke at denne gruppen finnes, at den er stor, og at den trenger bedre tjenester.
For selv om det rasjonelle svaret er at abort i ulike former er vanlig, og at vi ikke kunne gjort noe annerledes for å forhindre det, så må disse livskrisene møtes på en bedre måte enn noe som ligner oljeskift på bilen eller rotfylling hos tannlegen.
Når plagene våre legges i «dette er helt normalt»-kurven, anerkjennes det heller ikke at denne gruppen finnes, at den er stor, og at den trenger bedre tjenester.
Vi må styrke svangerskapsoppfølgingen i første trimester og i forbindelse med abort. Det planlagte Kvinnehelsehuset i Kristiansand er et skritt på veien, og Venstre i Agder og Kristiansand har punkter om det i henholdsvis vedtatt og foreslått program. For bare ett år siden vedtok vi også en uttalelse om det i Venstres landsstyre, etter initiativ fra oss i Agder.
Jordmortjenesten må styrkes. Oppfølgingen under og etter abort må styrkes. Og tabuet må fjernes.
Kvinnesak er ikke kjent for å gå fort. Det tok 19 år fra kvinner fikk prøvehoppe skiflygingsbakken til de fikk gjennomføre konkurranse der.
Om 19 år er det min datter og hennes venninner som kommer til å møte helsevesenet i forbindelse med svangerskap og abort. Jeg håper da virkelig at de får et bedre tilbud enn det min generasjon og generasjonene før oss har fått. Men da må ikke denne debatten dø ut i ingenting.
Takk til dere som snakker, som fortsetter å snakke, og dere som lytter – og dere som kan få ting til å skje.