Balfourerklæringen og San Remo
Holocaust-historiker Daniel Blatman uttaler at Israel har fått nynazister som ministre, og at det vekker minner om Tyskland i 1933.
Israelske borgere protesterer mot reformer som de mener vil svekke demokratiet, og noen frykter for borgerkrig. I dette dramatiske scenariet er det neppe mange av avisens lesere som er interessert i hundre år gamle problemstillinger. Men israelvenner er med jevne mellomrom frempå med tåkeleggende argumenter knyttet til stikkordene Balfour, San Remo og Folkeforbundet. Nå senest fylkeslederen i et parti som kaller seg Konservativt.
Derfor en liten klargjøring: Arthur Balfour var britisk statsminister i 1905. Han førte en svært streng politikk mot jødisk innvandring til Storbritannia. Han snakket blant annet om «...mye vondt som utvilsomt hadde rammet Storbritannia pga disse jødene». Og han ble med rette beskyldt for antisemittisme. I 1917 var han utenriksminister og skrev den berømte Balfour-erklæringen, et brev til en britisk sionistleder, om at Storbritannia så med velvilje på «opprettelse i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folk». Britiske regjeringsmedlemmer stusset over denne erklæringen, og ba om en forklaring. De ble forsikret om at erklæringen ikke betød «etablering av en jødisk republikk eller noen form for stat i Palestina eller noen del av Palestina».
På San Remo-konferansen i 1920 (vinnerne etter 1. verdenskrig) ble Balfour- erklæringen stadfestet. Det ble også gjort av Folkeforbundet (forløper til FN) i 1922. Hverken mer eller mindre. Det finnes ikke noe vedtak som gir jødene eksklusiv eiendomsrett til Palestina.
Ragnar Hatlem skriver i sin bok om temaet at «dersom man ikke setter seg grundig inn i møtereferatene fra San Remo, og forstår de rettslige betydninger og konsekvenser av San Remo-resolusjonen, vil en naturligvis heller ikke forstå de israelske rettighetene og eierskapet...», og videre: «Resolusjonen fremkommer kun i form av møtereferatene fra dagene i San Remo, og (...) er ikke lett tilgjengelige». Og bedre ble det vel ikke ved at de britiske møtereferatene, ifølge Hatlem, ikke ble offentliggjort før 1958.
En viktig resolusjon må være så tilgjengelig at en kan gå igjennom ordlyden uten å måtte tolke flere dagers møtereferater. La oss like godt erkjenne: En San Remo-resolusjon som gir hele Palestina (og Jordan) til jødene, og som er folkerettslig bindende, eksisterer ikke.