Sørlandsk krise

Etter å ha mant til tålmodighet på noen områder i samfunnet der ting tar tid, så kom dette:

Men så er det områder der det siste vi trenger er mer tålmodighet.

Mange unge skriver til meg og uttrykker bekymring for at det ikke gjøres nok for å ta vare på naturen og jorda vår. Unge er i ferd med å gi opp voksne som ikke tar kraftige nok grep, og ikke fort nok. Jeg deler de unges bekymring, og deres utålmodighet. Håpet er at de nye målene verdens ledere har satt må bli fulgt av handling.

Vi trenger nå alles utålmodighet før tiden renner ut for oss.

Dette kan jeg ikke uttrykke sterkt nok.

Under valgkampen i fjor hadde vi undertegnede en langvarig polemikk mot Høyres toppkandidater til det nye bystyret om nødvendigheten av å stoppe Nye Veiers ønske om et deponi av steinmasser fra Ytre Ringvei. Det dreier seg om vanvittige tre millioner kubikkmeter sprengstein som man ønsker å fylle igjen både Mjåvann og Øygardsvann med, dvs all uberørt natur som fortsatt fins nord for E39, mellom den nye motorveien og Mjåvann industriområde.

Da planene for E39 ble vedtatt i 2016, ble Øygardsvann bevart som et avbøtende tiltak. I skråningene der det er tømt masser, skulle det igjen bli natur. Fortsatt ligger vannet der med de opprinnelige skogsveier langs bredden, riktignok inneklemt, men likevel som en oase inne i en steinørken, som et bevart naturområde som vil ha stor rekreasjonsverdi i nærheten av et av byens største areal for arbeidsplasser. Hvis deponiplanen blir gjennomført, vil de nye steinmassene fylle opp hele dalen rundt vannet til en høyde som svarer til de tidligere utfyllingene på høydene vest for Mjåvann. Dette er altså stikk i strid med de opprinnelige planer for veiutbygginga.

Til tross for de enorme naturinngrep som ny E39 har medført, ikke minst mellom Mjåvann industriområde og Bruliheia, så tviholder Høyre på at deponier i dette området må til for å fullføre «nødvendig infrastruktur».

Denne uka er reguleringsplanen lagt ut på høring med frist 17. februar, og planetaten i kommunen inviterer til innspill og kritikk i et orienteringsmøte 31. januar. Vi merker oss at plan og bygningssjef i Kristiansand kommune, Venke Moe, markerte motstand mot bruk av uberørt natur i det aktuelle området da by- og miljøutvalget hadde saken oppe for en måned siden. Nå gjelder det å presse Høyre i spissen for flere andre partier til å endre kurs. For kongen befaler at vi må lytte til de unge og ikke akseptere noen form for tålmodighet når det kommer til bevaring av naturen i et av byens viktigste markaområder.

Vi er ikke vant til at naturen herjer litt med oss. Kristiansand og Posebyen er liksom blitt litt mildere og snillere – tenker jeg.

For det rare er at snøværet, i motsetning til pandemien, ser ut til å virke omvendt proporsjonalt på sørlendingens atferd.

Der vi under pandemien nærmest gjemte oss, og krysset gata når vi møtte naboen, stopper vi nå opp i snøføyka, smiler gjennom glipa i skjerfet, nikker og veksler minner fra snøvinteren 54 med mennesker vi aldri har møtt. «Mye sne», sier en eldre kar, «Ja mye snø», sier jeg og smiler.

Vi dytter biler og skuffer litt for naboen som vi ellers kun er på nikk med. Vi hojer og vinker til hverandre over snøfonna på en måte sindige sørlendinger ellers aldri gjør.

Vi slår av en prat med en utskremt, arbeidsløs parkeringsvakt og ønsker ikke vedkommende dit pepper’n gror, men tvert imot håper vi hen snart er ferdig på jobb og kan komme seg inn i varmen.

Vi ønsker stakkaren en fortsatt god dag og lener oss skrått mot vinden og føyka idet en ny ukjent sørlending vil snakke litt om minner fra enda en tidligere snøvinter. Denne gang om 2017 som vi faktisk allerede hadde glemt.

Været gjør noe med sørlendingen. Posebyen blir liksom litt varmere, på tross av snøstorm og åtte blå. Vi har til og med stor medfølelse med naboen som ikke får sin nykjøpte elbil ut av snøfonna fordi han ikke finner bruksanvisningen. «Ha ha, du får’an nok ud te sankthans», og naboen ler og sier « æ satse på søddande mai, ha ha».

Sånn er aldri sørlendingen når sola skinner og folk piller ræger på bryggekanten. Da har vi liksom nok med oss sjøl.

Godt med litt skikkelig vær av og til.

I en oppheta debatt om Søgne og Songdalen igjen skal oppstå som egne kommuner blir «offer gjort til overgriper» og omvendt på bakgrunn av hvilket ståsted man har i debatten. Hvordan er dette mulig? Hva er rett og hva er galt? De fakta som blir lagt fram i debatten, er de til å stole på? Eller er fakta styrt av underliggende følelser?

Det hele startet med å utrede muligheten for å slå sammen syv kommuner. K7 sammenslåing. Deretter K5.

Søgnes ordfører som i utgangspunktet gikk til valg for Arbeiderpartiet mot sammenslåing, ble etter hvert en av tre ordførere som skulle jobbe for sammenslåing.

Det var en forutsetning for tvang at en kommune sto i veien for andre kommuner som ønsket seg sammenslått.

Sto virkelig Søgne i veien for noen andre kommuner som ønsket seg sammenslått med Kristiansand?

Og i tilfellet, sto Søgne mer i veien enn for eksempel Vennesla, eller Birkenes? Hvorfor ble det Søgne som sto i veien?

Hva er det egentlig som har skjedd?

I alle disse K7-kommunene bortsett fra i Kristiansand sa kommunestyrene nei til sammenslåing. Songdalen sa ja under forutsetning av at Søgne sa ja.

Under avstemningen i Songdalen stemte folket for ikke å slå seg sammen med Kristiansand. Kommunestyret sa ja under forutsetning av at Søgne sa ja. Et stort flertall av innbyggerne i Søgne sa nei. Og kommunestyret sa klart nei.

To kommuner sa nei. Kristiansand sa ja. Dette diskuteres ikke lenger.

Men hvordan kan det ha seg at fylkesmannen tolket dette som at

Songdalen sa ja?

Hva mener vi om fylkesmannens redegjørelse til Stortinget? Var det en bevisst feilrapportering? Nei. Antagelig ikke. Mer, eller mindre, ser vi alle det vi ønsker å se. Det vi ikke ønsker å se; ser vi ikke.

Nå ble det slik at denne tolkningen åpnet opp for avstemning i Stortinget. Med en stemmes overvekt ble det vedtatt at Søgne og Songdalen skulle tvangssammenslås med Kristiansand.

Hvorfor ble ikke vedtaket i Stortinget opphevet straks det ble klart at fylkesmannens tolkning var feil og at det ikke var grunnlag for noen avstemning? Hvorfor fortsatte prosessen med sammenslåing videre som om vedtaket i Stortinget var gyldig?

Den første kommunale regningen jeg fikk fra Kristiansand var over dobbelt så høy som tidligere i Søgne kommune. Her måtte det være noe galt? Det viste seg at i Kristiansand hadde de en regel om at; leier du ut, eller har en hybel i huset ditt, skal du betale for to boenheter. Ikke bare en boenhet som i Søgne. Nå leide jeg ikke ut. Jeg brukte hele huset selv. Men i matrikkelen stod det at jeg hadde to boenheter og måtte derfor betale for to.

For å gjøre saken kort. Jeg fikk etter hvert en god og fyldig redegjørelse for hva kommunen kunne gjøre og hvilke valg jeg hadde. Kommunen kunne forandre tallet to til et ett-tall i matrikkelen. Det ville koste ca. kr 8000,-. Og da ville jeg slippe å betale for to boenheter. Men jeg måtte være oppmerksom på at om jeg valgte dette og senere ønsket å omgjøre valget og leie ut, ville jeg antagelig ikke få leiligheten godkjent som utleiedel. Jeg satte svært stor pris på god informasjon. Dette ga tillit til administrasjonen i kommunen. Tillit trumfer økonomi. En null til Kristiansand.

Men hva med løgn og bedrag? Skal det lønne seg?

Erik Bye sa en gang: «Politikerne er til for folket. Når de slutter å høre på hva folket mener bør de finne seg noe annet å gjøre!

Det første politikerne bør huske på når de våkner om morgenen er at de er valgt inn som folkets tjenere og ikke som folkets herrer!»

Men hva med byråkratiet og offentlige institusjoner? Streber de etter å være så nøytrale som mulig? De har nok i utgangspunktet et ønske om å være nøytrale. Men klarer noen av oss å være hundre prosent nøytrale? Som menneske blir antagelig dette vanskelig.

Og hva med den fjerde statsmakt. Media?

Snøen laver ned over Sørlandet. Komplett krise!

● Særlig når bilen står innesnødd i en lun og tørr underjordisk garasje. Trygt i påvente av at entreprenøren skal komme og måke fri passasje fra parkeringskjeller via byens mange og trange bakgårder – ut til de nedsnødde gatene, der hvor politi og øvrige nødetater ber folk innstendig om å la være å kjøre.

Greit nok at man oppfordres til hjemmekontor. At skolene holdes stengt. At det er krig og elendighet i verden omkring oss, at mange nordmenn ikke har råd til mat. At de aller fleste merker dyrtiden på pungen. At hjemløse bør skaffes midlertidig husly; nå som det advares mot ekstreme kuldegrader, helt ned i tretti minus på Sørog Østlandet.

Men bilen! Bilen!