Bård Tufte Johansen har nå antagelig gjort mer for miljøsaken enn ti tusen kronikker.
Oppsynsmannen » har NRK kalt serien hvor en av landets skarpeste komiker Bård Tufte Johansen tar oss med Norge rundt. For å se på hvordan det står til med naturvernet. Er det egentlig for mye nedbygging? Er det noen grunn til bekymring? Natur har vi jo så uendelig mye av. Er det noe stress? Egentlig?
Og hvis vi er i faresonen så er det vel en stat og noen myndigheter som ordner opp, får oss på rett kjøl? Noen i et vanntett system som passer godt på for oss alle?
Nåvel. Bård Tufte Johansen finner ut litt forskjellige ulike ting, men mest av alt sitter vi igjen med en urolig følelse av at ingen har helt oversikten, systemet har både huller og en rekke dispensasjoner, og aller mest kanskje – lokale myndigheter har en hang til å bekymre seg betydelig mer for arbeidsplasser enn billene som blir borte når trærne forsvinner.
KAREN KRISTINE BLÅGESTAD
KULTURREDAKTØR karen.blaagestad@fvn.no 995 23 158
Man blir lettere gjenvalgt hvis man får datalagringssentre i regi av Google til byen, enn om man freder naturen på grunn av insekter. Verken insekter eller trær stemmer som kjent i norske valg.
Komikeren og tv-personligheten går inn i materien på sitt vis. Litt slentrende, åpen, vennlig mot alle, reelt spørrende og hele tiden småvittig og skarp, med undrende blikk, og i bunn – en varme overfor både natur og mennesker. Og ugler.
Og paradoksene han finner og undrer seg over, holder han effektivt opp for oss uten moralske eller indignerte følelser. For han er i utgangspunktet ingen naturverner, ekspert eller har en politisk historie som gjør seerne forutinntatte.
Tvert i mot, utgangspunktet hans er mer som folk flest – bare at han er superkjendis. En godt likt og populær superkjendis, som antagelig er på noenlunde godfot med de fleste politiske leire. En kar alle sikkert vil henge med.
Nå er Bård Tufte Johansens engasjement i Nrk-serien tuftet mer på journalistikk enn enn klassisk kjendisaktivisme. Men likevel er han en kjendis som går inn i et felt og løfter det fram. Og da følger seerne med.
Historien har mange gode og mindre gode eksempler på kjendiser som står opp og gir stemme til en sak de mener er viktig. Alt fra den musikeren Willie Nelson som gjennom et langt liv har støttet den utarmede amerikanske bonden, Prinsesse Diana som våget å klappe på en AIDS-SYK i 1987, Bob Geldof som fikk internasjonale rockestjerner med seg for å synge «Do They Know It's Christmas» for å prøve hjelpe hungersnøden i Etiopia i 1985.
Og ulike organisasjoner har også brukt kjendiser for å fronte ulike gode saker. Unicef har hatt både Lionel Messi, David Beckham og Ole Gunnar Solskjær i porteføljen sin, flydd dem ned til Afrika, plantet dem blant kanskje sultne og syke barn i omfattende fotoshoots og pumpet det ut i verden.
Så mye er «gode formål» og kjendiser knyttet sammen at effekten av det er forsket på. I en artikkel gjengitt hos Nupi, skriver medieviter Audun Beyer ved UIO at slikt engasjement har opp- og nedsider. Noen mener det er en god utvidelse av demokratiet, mens andre mener viktig politikk blir redusert til merkevarebygging. Og også kan bety at de saker eller organisasjoner med mest ressurser og penger, som kan kjøpe til seg kjendiser, får oppmerksomhet på bekostning av andre like viktige eller viktigere saker.
Kjendiser kan gå inn i saker og reise spørsmål politikere ikke tør eller risikerer. Men de kan også bli oppfattet som grunne og overflatiske. Ha forenklede forestillinger om komplekse spørsmål og dermed gi saken mindre troverdighet.
Og - noen kjendiser blir beskyldt for å velge seg «medievennlige» saker. Men naturvern er ikke så veldig medievennlig. Da hadde antagelig naturvernet stått sterkere. Både natur- og klimasaken er vanskelige, kostbare, konfliktfylte og av til kjedelige.
Og nettopp derfor trenger de alle de kjendiser de kan få.