– Vi følte at det hele tiden manglet det lille ekstra
Kanskje var vi ikke umiddelbart i målgruppen, selv om vi hadde lest at Minami skulle være både restaurant og nattklubb for voksne.
Et nytt sted hadde åpnet sentralt i byen, og ingen av oss hadde besøkt det ennå. Godt på overtid. Vi hadde bestilt bord til klokken åtte, og var egentlig ganske spente på hva som ventet oss.
Inn den litt beskjedne inngangsdøren i Tollbodgata åpenbarte det seg et mørkt og dempet nattklubb-lokale med asiatiskinspirert kunst på veggene. Umiddelbart føltes det altså mer som en nattklubb enn en restaurant, med rekke på rekke med sitteplasser langs den ene langveggen. Helhetlig gjennomført, med mange fine små detaljer, men massivt.
– Det er i alle fall ikke trangt om plassen her, påpekte spisefølget. Tre-fire andre bord satt og spiste, og vi skulle bli de siste som kom inn døren denne kvelden midt i uka.
Etter litt venting ved døren ble vi tatt imot, og fikk beskjed om å sette oss der vi ville. Vi valgte en av de litt mer intime, runde spisebåsene.
Servitøren vår anbefalte sterkt «husets vin», som i dette tilfellet var en amerikansk riesling. Et nytt bekjentskap for oss, men et helt ok følge til de asiatiske rettene vi skulle bestille.
MYE FRISTENDE, IKKE ALT TILGJENGELIG
På den relativt kompakte menyen fant vi fort ut av hva vi hadde lyst på, og bestemte oss for å dele alle rettene slik at vi kunne få smakt mest mulig.
Koreanske dumplings, sprøstekt blekksprut og «Miniami-style tacos» først, og så sprøstekt and og sjømatfat. Flere av rettene fristet, da er det lurt å dele. Og det er lite som slår asiatiske småretter når det ligger skikkelig håndverk og friske råvarer bak.
Dessverre fikk vi beskjed om at kjøkkenet ikke hadde blekksprut, og at sjømatfatet kunne vi bestille kun som full hovedrett til hver av oss. Det virket i overkant mye, så da byttet vi ut blekksprut med scampi, og sjømatfatet med en porsjon teppanyakigrillet indrefilet.
Innledningsvis gikk det hele på skinner. «Miniami-style tacos» var sprø, salte og søte. Men bitene av kylling var kalde, og mengden ris i bunnen gjorde at det ble mer en ris-taco enn en kyllingtaco. Koreanske dumplings med tofu, purre og risnudler smakte relativt lite, og var i tillegg litt seige og tørre. Ikke med den karakteristiske florlette stekeskorpen.
Den store, positive overraskelsen var scampi-retten. Sprø scampi med kokos, fremdeles myke inni, og med en deilig majones-dressing-saus over og rundt. Skikkelig digg, og passe balansert mellom fett, søtt og sterkt. Det lovet godt!
– WOW, DET VAR MYE RIS!
Etter de første rettene gikk det en liten stund uten at det skjedde så mye. Vi registrerte at det ene bordet etter det andre gikk, og at vi nå satt her alene sammen med ett enkelt annet bord. Klokken kunne ikke være mer enn litt over halv ni.
Så kom neste runde. Eller, vent, her var det noe som ikke stemte.
Joda, indrefileten stod på bordet. Som bestilt. Men i form av to hovedrettsporsjoner, gigantiske, med en kjempemengde kjøtt. Og en svær haug ris. Eller som servitøren vår så ærlig sa det: – Wow, det var mye ris!
Her hadde det skjedd en feil. Vi skulle jo dele en enkelt hovedrett med and, og en enkelt hovedrett med indrefilet. Servitøren hadde bekreftet det da vi bestilte, men maten stod på bordet før vi fikk summet oss og sagt ifra.
Kjøttet var fint stekt. Og ganske mørt. Men den store kladeisen med mat bare blandet seg på den bittelitte tallerkenen vår. Det var umulig å skille smakene. Eller få dem til å fungere godt sammen. En frisk salat prøvde desperat å ta opp kampen med den fete majones-dressing ved siden av. Og tapte. Og risen, som hadde blitt litt sprø i kantene, tok hovedrollen fra kjøttet.
STENGT? NÅ?
Vi bestemte oss for å si ifra til kjøkkenet at det ikke var behov for sprøstekt and. Vi hadde fått nok kjøtt for i dag. I samme åndedrag måtte servitøren vår dessverre fortelle, litt forfjamset virket det som, at kjøkkenet stenger nå. Vi ble også overrasket, i og med at vi hadde bestilt bord til klokken åtte. Nå var den da ikke mer enn rett-førni, og vi bestilte maten vår litt over åtte. Ok, vi fikk gjøre det beste ut av det. Skulle vi prøve en dessert istedenfor and da?
Vi ble anbefalt salt karamell-mochi med sjokoladejord og hvit sjokoladesaus. Disse seige, ris-søtsakene som japanerne digger. Vi kjenner dem på en måte her hjemme, da fra is-disken hvor de selges som «mochi-is».
Det var de her også. Seige, altså. Fylt med en søt masse. Og servert som en slags is, eller? «Sjokoladejorden» smakte litt som kjekssmuler, og den hvite sjokoladesausen kjente vi lite til. Godt? Ja, kanskje mer spesielt enn godt.
RIMELIGE PRISER
Smårettene var klart best. Prismessig har Minami lagt seg på et fornuftig nivå. For rett i overkant av 2000 kroner fikk vi en ok flaske vin, en taco hver, to småretter på deling, en hovedrett og en dessert på deling. Det er rimelig.
Hvis man vil, blir man skikkelig mett. Men på tross av utstrakt bruk av blomster og friske urter så følte vi at det hele tiden manglet det lille ekstra, bortsett fra i scampi-retten.
I BALL
Dessverre gikk serveringen litt i ball, og spesielt i en tilnærmet tom restaurant hadde vi ikke forventet at så mye skulle kunne gå galt.
Vi sjekket i etterkant på hjemmesidene til Minami, og det stemmer at det står opplyst nederst på hjemmesiden at det er kjøkken til 21.00. Da må det opplyses om at kjøkkenpersonalet går klokken 21.00, slik tilfellet var ved vårt besøk.
Hvis ikke får man seg en litt kjip overraskelse, slik vi fikk. Ta vare på gjestene, gi dem god tid, så kommer de gjerne tilbake.
Stedet ble besøkt tirsdag 23.01.24