Er det typisk norsk å ikke hjelpe folk i nød?
Vinterens snøkaos og sibirkulde har satt våre medmenneskelige egenskaper på prøve. Hvem er du villig til å hjelpe?
bor i Arendal og jobber som utviklingssjef i Norsk Gjenvinning. Hun har tidligere ledet forskning, utvikling og innovasjon i Nye Veier. I forrige stortingsperiode var hun helsepolitisk talsperson for Fremskrittspartiet.
Andre uka i januar hadde jeg den tvilsomme gleden av å sitte på med Sørtoget fra Oslo til Gjerstad stasjon. Jeg skal ikke ta ut min generelle frustrasjon over Goahead i dette innlegget, ei heller forklare hvorfor jeg må ta toget fra Gjerstad og ikke Arendal. Jeg kommer helt sikkert tilbake til det ved en senere anledning, for togtilbudet til Sørlandet er ikke ferdig snakka. På Gjerstad stasjon den denne dagen i januar var det -18 grader, snøen lå i tykke lag, og jeg forlot vogn nr 3 full av forventning til å endelig komme meg hjem.
Når det er -18 grader ute så slukes batterier, fant jeg ut. Batteriet i dieselbilen var fullstendig daua. Og jeg som trodde dieselbil var et tryggere valg i kulda. Fullstendig dødt. Telefonen min hadde 38 prosent strøm da jeg forlot toget, men tre korte telefonsamtaler senere døde det også. Jeg fikk ringt Viking på Brokelandsheia, men de hadde 4 timers ventetid for bilberging. Forståelig nok, det er mange som får problemer i kulda. Jeg fikk ringt hjem og sagt ifra at jeg nok ikke rakk hjem med det første. Og jeg fikk ringt en venn for å høre om han var i nærheten og kunne hjelpe på et vis.
Når man står på Gjerstad stasjon med en død telefon og et dødt bilbatteri, blir man veldig klar over hvor usentralt stasjonen ligger. Nærmeste bensinstasjon ligger 10 minutter unna til fots, men stengte kl 20.00. Det er 8 kilometer til Brokelandsheia, men under ekstrem kulde og glatte veier føles det ikke spesielt trygt å gå. Ikke hadde jeg klær til å holde ut den bitende kula så lenge heller. Det går ingen buss, og jeg var den eneste passasjeren som forlot toget. Den eneste muligheten jeg anså som reell, var å ta på seg refleksvest og prøve å stoppe biler langs veien. Jeg vinket, viste haiketommel, viste trygle-tegn med hendene. Men folk stopper ikke. Bil etter bil passerte ved å ta tydelige svinger vekk og satte gjerne opp farta for å slippe å forholde seg til at det sto en dame midt på en gudsforlatt slette og trengte hjelp. Ikke vet jeg hva de tenkte jeg trengte hjelp med eller hvorfor, men det eneste jeg selv kunne se var en togstasjon og en parkeringsplass med én bil. Kanskje de trodde jeg sto der bare for gøy, eller fryktet at jeg hadde planer om å rane dem?
Jeg har aldri hørt om noen som har blitt ranet av damer i refleksvest på en lavtrafikkert fylkesvei i Gjerstad. Og jeg trodde helt ærlig at folk var litt mer hjelpsomme
Jeg vinket, viste haiketommel, viste trygle-tegn med hendene. Men folk stopper ikke.
enn som så. Mens jeg sto der og forsøkte å stoppe en bil for å låne telefon, få haik til et varmere ventested på Brokelandsheia, eller aller helst noen med startkabler, fikk jeg god tid til å reflektere litt over hvorfor det har blitt så vanskelig å få noen til å stoppe.
Har vi ikke lært på trafikantopplæring at alle har en hjelpeplikt i henhold til vegtrafikkloven? Ok, så var det kanskje ikke et trafikkuhell jeg var involvert i, men det kunne ikke de vite. Det er vel uansett en generell hjelpeplikt i Norge? Det er for eksempel en straffelov som omhandler forsømmelse av hjelpeplikt. Personer som unnlater etter evne å hjelpe en person som er i åpenbare fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp og helse, kan straffes med fengsel inntil 6 måneder.
Jeg følte meg veldig som et slikt tilfelle. En person som helt uforskyldt står uten fungerende bil på Gjerstad stasjon i 18 kuldegrader, får umiddelbart følelsen av å risikere både helse og å bli påført betydelige frostskader. Og alle har evnen til å stoppe å for eksempel låne bort en telefon og burde følt seg forpliktet til å gjøre det. ange biler senere var det til slutt en som stoppet. Sjåføren snakket verken norsk eller engelsk, men sønnen i bilen som hadde lært seg litt engelsk på Duolingo, så han fikk oppgaven som tolk. Faren hadde ikke startkabler eller slepetau, men han ringte rundt til venner for å høre om de hadde, han til
Mbød meg å kjøre meg ned til Brokelandsheia, til å låne telefon og telefonlader, og til å vente sammen med meg for å se om noen andre kom.
Da jeg i ettertid har fortalt denne historien til andre, kommer det uten unntak tilsvarende historier tilbake. Mange opplever at det ikke er så lett å få hjelp langs norske veier. Punkterte dekk, døde bilbatterier eller bil som har kjørt seg fast i noe. Folk kjører forbi. Biler med varsellys og trekant langs veien, folk stopper ikke og de holder ikke engang avstand når de freser forbi. et interessante i min enkle forskning er at det ofte er innvandrere som er helten i veihjelp-historiene. Kan det hende at vi nordmenn har fått en slags frykt for å hjelpe fremmede langs veien, mens innvandrere har en helt annen forståelse for at det er viktig å hjelpe andre mennesker i nød når man kan? Her har vi noe å jobbe med. Midt i samtalen med min Duolingo-tolk, kom Tor Arne inn på parkeringsplassen med slepetau og ekstrasjåfør som på mesterlig vis fikk start på bilen. Når du trenger veihjelp er det nok lettest å satse på en god venn.
D