Det blåser østavind
Når autokratene flokker seg, må demokratiene gjøre det samme. Da duger det ikke med uklar strategisk orienteringsevne og vage intensjoner.
Den britiske statsmannen Winston Churchill utropte i 1947 demokratiet til menneskehetens minst dårlige styreform. Hans kynisme hadde nok flere motiv, herunder at han ble kastet som statsminister bare måneder etter seieren i 2. verdenskrig. Churchill, som reflekterte mye over demokratiets svakheter, fant likevel styreformen overlegen alle andre. Uansett hans støtte, er de liberale demokratiene nå i tilbakegang, og ytringsfriheten er under press.
Rundt oss forsøker president Putin å gjenreise det russiske imperiet, president Xi drømmer om Taiwan, og deres vasallstater Iran og Nord-korea produserer våpen og cybertrusler på høygir. Gitt de nevnte herrenes alder og ambisjoner, kan vi stå overfor et svært krevende tiår. Hvordan kommer vi oss gjennom dette? En god start er å orientere oss riktig, holde sammen med likesinnede, og, ikke minst: produsere tilstrekkelig avskrekking og motstandskraft i tide.
Vi er dessverre på etterskudd, noe det er flere årsaker til. Én er at vi ikke lytter når autokratene snakker. Vestlige ledere har begått samme feil før, og da med dårlig resultat.
Kinas vekst kommer fra en annen styreform. I 1990 formulerte Deng Xiaoping prinsippet som skulle komme til å definere ikke bare hans eget styre, men også de neste par tiårene for Kina. Fritt oversatt lød hans formaning omtrent slik: «Observer rolig, sikre vår posisjon, håndter forholdet til omverdenen med forsiktighet, skjul vår kapasitet og vis tålmodighet, hold en lav profil og krev aldri lederskap.» Etter den kalde krigen prioriterte Kina økonomisk vekst og sin egen utvikling høyt, samtidig som de utviklet «omfattende (helhetlig) nasjonal styrke».
I 2002 erklærte Jiang Zemin de to første tiårene av det 21. århundre som Kinas strategiske mulighetsvindu. Mens Vesten kjempet mot ekstremisme og terror, prioriterte Beijing økonomisk vekst, nasjonal konsolidering og militær oppbygging. De fleste årene deretter har realøkningen til forsvarsformål vært tosifret. Noen år senere trakk Moskva samme konklusjon og investerte tungt i sin militærmakt. Resultatet ser vi nå.
Sent i 2006 beordret Hu Jintao byggingen av en mektig kinesisk marine tilpasset militærmaktens historiske oppdrag i et nytt århundre og på et nytt stadium. Noen uker senere, 10. februar 2007, annonserte Vladimir Putin sin strategiske helomvending på sikkerhetskonferansen i München. Resten bør være kjent, inkludert Georgia i 2008, Krym og Donbas i 2014 og Ukraina i 2022. Vi er der vi er med krig i Europa og halvtomme lagre. Litt enkelt sagt.
Østmaktenes ambisjoner og strategier har vært ærlig kommunisert over tid. Der president Putin satser ettermælet og hundre tusener av menneskeliv på å gjenreise imperiet, fabler president Xi om militær styrke til å tukte USA. Hans «sterke militære drøm», formulert kort tid etter at han overtok som generalsekretær i kommunistpartiet i 2012 og senere bekreftet i 2017, inkluderer målsettinger om en modernisert militærmakt innen 2035 og en militærmakt i verdensklasse (må forstås som likeverdig med den amerikanske) innen 2049, til 100-årsjubileet for folkerepublikkens opprettelse. Allerede nå kan den berømte kinesiske strategen og militærfilosofen Sun Tzus etterkommere skape store problemer for amerikanske styrker som opererer i, eller nær, Taiwan-stredet.
Hovedutfordringen for våre allerede pressede liberale demokratier er at de to presidentene synes å nærme seg hverandre, ikke bare i økonomisk pragmatisme og sikkerhetspolitisk retorikk, men også i praktisk politikk. For knapt et år siden, etter et besøk i Moskva, takket president Xi vertskapet ved å minne sin russiske kollega om at «akkurat nå skjer det endringer som vi ikke har sett på 100 år. Og det er vi som driver disse endringene sammen».
Vi risikerer å stå overfor et krigsvant imperialistisk Russland samtidig som Taiwanspørsmålet og et oppmuntret Nord-korea trekker amerikansk oppmerksomhet vekk fra Europa. Om ikke høstens presidentvalg i USA allerede har akselerert en slik utvikling.
Ja, historien har vist oss at autokrater må tas på alvor. Dessverre har tiår med amerikanske sikkerhetsgarantier, fred og velstandsøkning undergravd vår evne til å orientere oss i det geopolitiske landskapet. Tross mørke skyer i horisonten, sleper vi beina etter oss i Nato-forpliktelsene. Samtidig, i en tid der demokratiene virkelig trenger å stå sammen, fremstår vi like euroskeptiske som i 1994. Lyspunktene er at Venstre og MDG har gjort helomvending i Eu-spørsmålet, og at Forsvarssjefen endelig har tatt bladet fra munnen: Vi har det travelt.
Det blåser iskald østavind, og vi er dårlig kledd.
I 2002 erklærte Jiang Zemin de to første tiårene av det 21. århundre som Kinas strategiske mulighetsvindu.