Krigen om Ukraina
Tirsdag 23. april 2024 er det 790 dager siden Russland gikk til fullskala-invasjon av Ukraina.
Russlands invasjon, og forsøket på å erobre Kyiv og avsette den demokratisk valgte regjeringen og innsette en russiskdominert marionette-regjering mislyktes totalt. Til verdensamfunnets og Europas overraskelse nedkjempet det ukrainske forsvaret de russiske invasjonsstyrkene, og i løpet av relativt kort tid gjenerobret de tusenvis av kvadratkilometer og tvang de russiske hærstyrkene til en ydmykende og overraskende retrett.
Ifølge offisiell ukrainsk statistikk har Russland per dato tapt – drepte/stridsudyktige – nær 450.000 soldater, over 7000 tanks, 347 fly, 325 helikoptere, nær 12.000 artillerisystemer, 27 marinefartøyer, 14.000 armerte kjøretøyer, knappe 10.000 droner og over 2000 cruise missiler. Hittil i krigen har Russland ofret og tapt mellom 800 til 1000 soldater i døgnet. Den russiske hæren har, til tross for stor overlegenhet i materiell og soldater, avslørt inkompetanse og manglende kampkraft på bakken som har forbauset NATO og militæreksperter. Men når Russland taper på bakken tar de til gjengjeld igjen med terrorbombing av byer, landsbyer, boligområder og sivil infrastruktur.
Ukraina har vist at de er i stand til å nedkjempe Russlands hærstyrker, og med effektive og moderne våpensystemer – inkludert F16 – vil de være i stand til å tvinge Russland på retrett og tilbake til internasjonalt anerkjente grenser, til forhandlingsbordet. orilladiktaturet Putin har ingen respekt for menneskeliv. Tusenvis av dårlig trente og svært umotiverte betalte soldater har blitt ofret i forsøket på å forsvare okkupert land. Og i blinde offensiver for å gjenerobre noen få hundre meter slagmark av sønderknuste landsbyer, har de ofret ufattelig mange soldater og mengder av militært materiell i områder helt uten militærstrategisk betydning. Ikke siden Stalin og Hitler drev millioner av soldater av frykt foran seg på slagmarken i kampen om Stalingrad, har vi sett slik forakt for liv.
Europas demokratier lever ikke trygt med en uforutsigbar nabo og i slagskyggen av et aggressivt tyranni. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen tvinger Europas nasjoner til omfattende og nødvendig opprustning. NATO har blitt utvidet med Finland og Sverige. For første gang på flere hundre år
Ger Skandinavia nå i en forpliktende forsvarspolitisk og militærstrategisk allianse. Generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, uttalte nylig at det ikke er et spørsmål om Ukraina blir medlem av NATO, men når Ukraina blir medlem av forsvarsalliansen.
Prosessen med å forberede et ukrainsk medlemskap i EU pågår med større intensitet og alvor enn det vi tidligere har sett. Det var nettopp utviklingen mot en tilnærming til EU som utløste de voldsomme protestene fra november 2013 til februar 2014, den såkalte Euromajdan. Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, besluttet, mot tidligere løfter, å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med EU, men snarere knytte sterkere bånd til Den eurasiske økonomiske union. Da dette ble kjent, startet protestene og det blodige opprøret på Majdanplassen i Kyiv. Demonstrasjonene fikk et voldsomt omfang og resulterte i at Janukovitsj ble avsatt som president 22. februar 2014. Kort etter ble han hjulpet av russerne til å flykte til Moskva.
I mars 2014 ble Krym annektert av russiske soldater og senere, etter en rigget folkeavstemming, innlemmet i Den russiske føderasjonen. Både Donetsk og Luhansk som hadde vært under delvis kontroll av russiskstøttet milits, ble proklamert som autonome folkerepublikker i mai 2014. Langt se
Destabilisering, skyggekriger og åpne aggresjoner og trusler har kjennetegnet russisk geopolitikk i lang tid, understøttet og legitimert av kynisk propaganda.
nere, 21. februar 2022, kunngjorde Putin at han ville anerkjenne de to utbryterområdene, og to dager før den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina ble de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk anerkjent som selvstendige stater. 30. oktober 2022 ble begge såkalte folkerepublikker innlemmet i Den russiske føderasjon.
Destabilisering, skyggekriger og åpne aggresjoner og trusler har kjennetegnet russisk geopolitikk i lang tid, understøttet og legitimert av kynisk propaganda. Abkhasia og Sør-ossetia i Georgia har vært styrt av russiskstøttede utbryterregimer siden 2008. I Transnistria som ligger som en mini- Gazastripe mellom Moldova og Ukraina, har det vært utplassert russisk, såkalte fredsbevarende styrker siden 1992 for å beskytte utbryterregimet og slik bidra til effektivt å destabilisere regionen. et pågår ikke kun en krig i Ukraina, men i aller høyeste grad pågår det en krig om Ukraina. De russiske trollfabrikkene har produsert og drysset skjult og åpen propaganda over Europa i svært mange år. Store
Dopinioner, både hjemme, i Europa og USA har trukket på skuldrene og stilt seg likegyldig til Russlands ekspansjonisme og aggresjon mot nabostatene. Til tross for at Europas demokratier har protestert og advart om farene, har folkemeningen i lang tid vært dominert av likegyldighet og defaitisme. Fortellingen om Ukraina, om ukrainsk historie og kultur som gorilladiktatoren Putin har diktet opp for å legitimere sitt forsøk på imperiebygging – sitt lebensraum – er like falsk og løgnaktig som da nazityskland annekterte nabolandet Østerrike og Sudetenland i Tsjekkoslovakia i 1938. Ett år senere, i 1939 bryter 2. verdenskrig ut. Gir vi etter og tror på Putins løgner, løfter og trusler, slik vi gav etter og trodde på Hitlers løfter og løgner i 1938, vil historien gjenta seg.
Taper vi krigen om Ukraina, taper vi krigen Ukraina.