Hjertesoner og trygge skoleveier – nå!
Hver morgen i ukedagene vekker vi barna våre, lager frokost og niste, pakker sekken og sender dem av gårde til skolen. Noen foreldre med hjertet i halsen mer enn andre.
Noen med såpass stor frykt for hva som kan skje langs veien at de kjører barna, eller sender dem med buss. For noen ganger går det galt, skikkelig galt. Så kommer det et søkelys på det igjen, helt til også dette forsvinner i andre saker som opptar oppmerksomheten vår. Kronekursen, presidentvalget i USA eller kanskje strømprisen. Samfunnet har kort hukommelse, men for de som sender ungene sine av gårde med hjertet i halsen, så blir slike ting aldri glemt. Det er virkelig hver dag, skoleveien er dagens viktigste sak uansett.
Kristiansand runder snart 117.000 innbyggere, og av dem er nærmere 17.000 under 15 år. Vi har 43 grunnskoler. Fædrelandsvennen har avdekket 153 farlige skoleveier. Det er 153 veier hvor foreldrene ikke er trygge når barna skal til skolen. Det er 153 for mange på veldig mange elever, og fullstendig uakseptabelt. Vi som foreldre skal ikke måtte ha en daglig påkjenning som denne utryggheten er, og barna skal ikke måtte utsettes for farlige situasjoner hver dag de skal frem og tilbake fra skolen. Vi må ha tiltak som treffer, og vi må ha tiltak som trygger.
I Arbeiderpartiets program står det tydelig og klart, vi må legge til rette for hjertesoner og trygge skoleveier. Trygge skoleveier er ikke forbeholdt et politisk flertall, det bør alle være opptatt av. Overraskelsen var derfor stor da de sittende flertallspartiene stemte ned vårt forslag i vinter, hvor vi ønsket oss et forsterket søkelys på trafikksikkerhet. Begrunnelsen vet vi ikke, antagelig var det fordi det kom fra oss i mindretallet. Vi ville ha en sak på bordet i løpet av første kvartal av 2024, nå vil en slik sak måtte vente. Det er uheldig, for her bør posisjon og opposisjon kunne sette seg sammen og bli enige om hva som må til og så gjøre en felles innsats. Nylig var vi på et folkemøte på Lund. Her bygges det massivt ut, og samtidig opplever beboerne at skoleveiene ikke blir hensyntatt. At tryggheten til barna forsvinner i store reguleringsplaner og trafikkanalyser som ikke holder vann. At deres bekymringer ikke blir tatt på alvor. De forsøker å si ifra, men opplever å ikke bli hørt. Det må et folkemøte til. Sånn kan det ikke være. At det er reell medvirkning mellom utbygger, kommune og berørte må vi bare forstå at ikke bare er noe vi snakker om, men også noe vi gjør. Automatisk.
Andre steder i kommunen finnes det også farlige skoleveier, men med langt fra de sterke foreldreressursene som vi opplevde på Lund. Blir de hørt og lyttet til? Når trafikksikkerhetsplanene våre er basert på innspill fra blant annet FAU, hva da med de skolene hvor FAU fungerer ulikt? Det kan ikke være slik at tryggheten til barnas reise til skolen hver dag skal være prisgitt området de bor i, om det er ressurssterkt eller ikke. Om det kommer et folkemøte eller ei. Vi må ha et helhetlig opplegg for dette, og dette bør på plass snarest. Det er kommunen, fylket og Statens vegvesen som skal samarbeide om trafikksikkerhetsplanene, og de må finne måter å gjøre det på som ivaretar alle deler av kommunen, det skal Arbeiderpartiet bidra til at blir løftet opp fremover.
Så må vi prioritere «Hjertesoner», som er trygge områder rundt skolene våre. Ikke for en eller to, men for alle skolene våre. Bergen gjorde dette i 2016, vi kan gjøre det nå, det er ingen grunn til å vente lenger enn vi må. Hjertesoner er utviklet av Trygg Trafikk, og skal oppmuntre og legge til rette for at flere skal kunne gå eller sykle trygt til skolen, å gjøre trafikksikkerhetstiltak eller trygge stopp- og hentesoner. Det er holdningsskapende arbeid, og opplæring, det er foreldreinvolvering, kampanjer og samarbeid mellom skoleledelsen, kommunen og FAU. Det er kort sagt et viktig arbeid, som må komme på plass så fort som overhodet mulig. Det krever menneskelige ressurser som skal jobbe med dette, og vi vil foreslå dette inn i budsjettet til høsten. Belastningen det er å være bekymret for om barna våre kommer trygt frem til skolen og tilbake hver dag, er noe vi må ta på det aller høyeste alvor. Vi har ingen å miste. Vi må handle nå.
Det må et folkemøte til. Sånn kan det ikke være.