Bekjennelsesdelirium på Bedehuset
Kilden Teater feirer Gabriel Scott 150 år med å sette opp komedien «Himmeluret» fra 1905. Premieren i Høvåg Bedehus lover godt for turné i Agder og fortsettelse i Kilden i mai. Det var en herlig vekkelse!
Plottet er enkelt, nesten for enkelt. En predikant, Broder Daniel, kommer til kystbygda og forkynner at dommedag skal skje om fjorten dager. Noen biter på, og særlig én, Salve Paddetjern, den syndigste av dem alle, blir utvalgt til å forkynne for de andre mens predikanten er borte ei ukes tid for å ta seg av de indre bygder. I løpet av uka omvender han de fleste, og vender om på noen.
Broder Daniel har lest i en bok fra Amerika, forfattet av professor Dimbel Dumbel som er «professor i hele Amerika», at Himmeluret, det enorme urverket som utgjør både solen og månen og jorden og alle planetene, skal gå i stå denne skjebnesvangre augustdagen i for eksempel 1905. Det blir med andre ord DOMMEDAG.
Hva dette gjør med den vesle befolkningen i uthavna – det er hva dette handler om. Og dette gjøgles det med i Gabriel Scotts komedie, og enda mer i Kilden Teaters elleville oppsetning. Til å
begynne med var jeg litt i tvil. De unge skuespillerne, særlig Elias Moussaoui Anseth som spiller Salve Paddetjern, virket både litt for ung og litt for bråkjekk til å skulle bli den salvelsesfulle predikanten som omvender hele bygda. Men siden han etter hvert viser mer sans for å vende om damene enn å omvende dem, så blir det stadig mer morsomt etter som dommedag nærmer seg.
Hans hustru, Nella, med det samme elskelige etternavn, Paddetjern, spilles av Ann Ingrid Fuglestveit, med bravur. Sammen
med de yngre kvinnelige medspillere blir det tydelig hva scenisk erfaring betyr, også i en ellevill komedie som denne.
Og da den mystiske predikant Broder Daniel i Henrik Rafaelsens enorme skikkelse åpenbarer seg på scenen, da først blir det profesjonelt teater ut av dette. Da blir jeg sikker på at dette bærer rett vei. Lars Emil Nielsens handelsmann når de store høyder når han bekjenner alle sine synder. Han er hva man vil kalle ubetalelig.
Ensemblet vokser i takt med at dommedagen nærmer seg. Regien gjør noen virkningsfulle grep når sceneskift skal foregå, nemlig ved å involvere publikum i dertil passende salmesang. Den religiøse skeptikeren på scenen, Lars Timiansbakken i skikkelse av Thomas Askeland Svendsen, gir stødig tonefølge både på gitar og salmesykkel. Og sannelig gir han ikke til beste «A whiter Shade of Pale» av Procol Harum fra 1967 i de mest religiøse stemningsøyeblikk.
Kostymer og scenografi er et eventyr for seg. Tenk å utstyre en kvinne med heklerier som passer til doruller? Eller å la dommedagsforventingen bli en kombinasjon av Lucia-opptog og Den Store Hvite Flokk. Her er det ikke spart på konfekten. Og det smaker både søtt og godt.
Rune Belsvik har bearbeidet Gabriel Scotts tekst med nennsomhet. Han har redusert persongalleriet, men ellers har han beholdt alle de vidunderlige banneordene til Salve Paddetjern, han har bevart diskusjonen om unnselighet, og han har i det hele tatt servert oss en så autentisk Gabriel Scotttekst som vel mulig i 2024. All ære til ham og Kilden Teater, hele ensemblet og alle bak fremførelsen for på denne måten å sørge for at nye generasjoner kan få et forhold til Gabriel Scott.