Kunstig intelligens og sosiale medier skaper så mange skurrende lag.
Anna Sigmond Gudmundsdottir er andre maler ut i Kristiansand Kunsthalls store satsing på samtidsmaleriet.
Bak et tett og skurrende stengsel av malte striper strømmer poesien frem.
Jeg kjenner Gudmundsdottirs arbeid fra før: eller snarere jeg kjenner ett arbeid. Det henger på et møterom på Universitetet i Agder som en kjølig, korrekt og balansert tilstedeværelse i rommet. Det var derfor med en forventning om stringente, kontrollerte former jeg møtte utstillingen «Den vanvittige muskel».
Men opplevelsen av å tre inn i salene var en annen, luftigere og mer poetisk. Litt som opplevelsen av å tre inn i en tett skog av trær der underliggjørende former ligger og vaker i bakgrunnen.
Gudmundsdottir har en særpreget malerisk stil. Hun maler tørt og stofflig, snarere enn vått og saftig. Og hun maler stort og monumentalt. Paletten er harmonisk med få kontraster, den er med få unntak holdt i blå, grønn, turkis, og beige. Malingen er påført i lag, der det bakerste nivået består av svevende, abstrakte former, mens det ytterste laget består av striper påført med en pensel med flere «fingre». Stripene danner et nett eller et grid som bakgrunnen skimtes gjennom. På nært hold mettes øynene med tett, tett informasjon. Øynene får nesten overtenning, for stripene er så intense at det nesten gjør vondt, det flimrer og spraker på netthinnen. Trer vi derimot tilbake ser vi maleriene i helt nytt lys. Former dukker frem fra bak stripene. Formene som ikke er dekket av stripene, får luft til å strømme fram. Og stripene danner selv egne mønstre, former og figurer.
I Andre ansikt – de forrykte (2024) ser vi skikkelser og naturformasjoner gjennom et tett nett av sorte striper. Nederst til høyre i maleriet strømmer lyset frem og avdekker et pusterom uten striper. Og i maleriet Homo cadens (2024) danner stripeformasjonene en stor bølgende, fallende mann.
LIVET SOM KOMEDIE
Som en nøkkel til fortolkningen gir Gudmundsdottir oss et utdrag fra en tekst fra 1635 av den franske barokkforfatteren Georges de Scudéry, Comédie des comédiens. Teksten handler om forholdet mellom virkelighet og teater. For hva er egentlig virkelig og hva er egentlig fiksjon?
I lys av dette sitatet kan maleriene hennes ses som tegn på hvor vanskelig representasjon er. Kanskje særlig i lys av vår samtid, hvor kampen om sannheten er så sentral. Kunstig intelligens og sosiale medier skaper så mange skurrende lag mellom oss og virkeligheten at den glipper for oss. Men når vi fjerner oss fra støyen i forgrunnen kan vi kanskje skimte det håndgripelige og faste der bak.
En annen nærliggende assosiasjon er til minnene våre og hvor ustabile de er. Vi fremkaller minner i bruddstykker og setter dem sammen fragmentert og gradvis, hele tiden fra avstand. Vi pusler dem sammen, de glipper, og så danner de nye meninger.
IRRITERENDE STRIPER
For meg ble denne utstillingen en vekker på hvor mye ting kan endre seg med litt avstand. De tilsynelatende strenge stripe-maleriene fikk både vinger og ferskt liv når jeg gav dem tid, og nettopp fysisk avstand. Og kanskje det er derfor stripene er der? For å oppfordre oss til å hele tiden grave dypere, lete etter mening i det skjulte, ikke la oss stoppe av hindre?
Gudmundsdottirs malte univers inviterer til stadig oppdagelse og gjenoppdagelse, og til å lete etter nye åpninger der det tilsynelatende er stengt. Og det er fascinerende hvor rike disse maleriene er bare vi kommer oss gjennom og forbi de irriterende sorte stripene.