Seks kilo skjønnhet mellom fire permer
I et gedigent bokverk presenteres 1000 verk av de 5500 som til nå er i Tangen-samlingen.
Det er bøker til å frydes over, til å gispe av, til å skru forventningene til det nye museet skyhøyt.
Åpningen av Kunstsilo nærmer seg.
Det fins noen sånne «før og etter» – begivenheter i Kristiansands historie, også i den nære. Det fins et før og etter Quart-festivalen. Det fins et før og etter Kilden. Nå blir det tydelig: Det kommer til å bli et før og etter Kunstsilo.
Det har vært mye støy rundt prosessen med å etablere Kunstsilo og å takke ja til Nicolai Tangens stadig voksende kunstsamling. Nå er vi straks ved realiseringen av drømmer og visjoner som har vært kritisert, mistenkeliggjort og dømt nord og ned av ivrige nettskribenter.
Jeg har lenge tenkt at Kunstsilo i alle fall kommer til å være viktig for byen, selv om jeg ikke har kjent på så veldig sterkt engasjement personlig. Og jeg tenker at det for informasjonspersoner i Kunstsilo sannelig ikke har vært lett å markedsføre hva i all verden dette skulle bli for noe. «Nordisk modernisme» er et nokså abstrakt begrep, helt til du får syn for sagn.
Og det får vi nå. Grøssende av glede åpner jeg de svære og tunge bøkene. Her er en overflod av kunst gjengitt, skapt i løpet av de siste drøyt hundre årene, her mot nord, her i Norden, av mer enn 500 ulike kunstnere, noen levende fremdeles, andre gått ut av tiden. Jeg regner meg ikke for kunstkjenner i det hele tatt. Men etter å ha bladd meg gjennom de to bøkene, er jeg overbevist: Kunstsilo blir viktig for meg, og for veldig mange andre i byen og landsdelen, og helt sikkert også for tilreisende fra mange land.
For byen er dette så viktig at det vil være et før og etter.
Mange vil stille spørsmål ved min bruk av ordet skjønnhet i denne sammmenheng. Det er et begrep som vi ofte definerer ut fra egen smak. Noen vil synes mange av verkene i samlingen er uforståelige, ubegripelige, alt for enkle, «det kunne jeg jo ha gjort selv» og så videre. Samtidig er her verk som et stort flertall vil kunne stemple som skjønne, vakre, til å nyte, ja, som man «selv kunne ha på veggen hjemme». Noen verk er også morsomme, fulle av humor. De to bøkene viser en bredde i samlingen som langt overgår de flestes fantasi rundt begrepet «nordisk modernisme».
Blant de 500 kunstnerne fins mange som folk flest har et forhold til, for eksempel Jacob Weidemann. Reidar Aulie, Henrik Sørensen, Arne Ekeland, Erling Enger, Kai Fjell, Rolf Nesch og så videre, til og med Thorbjørn Egner er med. Av sørlendinger fins Else Marie Jacobsen, Ottar Helge Johannessen, Myren Grafikk Fellesverkstedet, Kjell Nupen og for eksempel Gras-kunstnerne – ikke akkurat sørlendinger da – som skapte skandale i Kristiansand i 1969 med Anders Kjærs porno-rumper.
Men så kommer alle disse svenskene og danskene og finnene til da, og utvider vår horisont og vår landskaps- og menneskeforståelse. For selv om vi har mye felles her nord, så er det også svært mye som skiller. Det vises ikke minst i kunsten.
Gjengivelsen av verkene, rundt ett tusen i tallet, maleri og skulptur, er hovedsak i bøkene. Bind 1 omfatter kunst fra 1910 til 1960. Bind 2 viser kunst fra 1950 til 2020. Fotograf er Øystein Thorvaldsen. De to bøkene som kommer senere vil dokumentere fotokunst og kunst på papir.
Bøkene er forsynt med relativt korte artikler, dels essays, dels korte orienteringer. Disse tekstene har mang en perle, som denne: «Å samle er å erindre. Det er å lage et sted av minner, et sted å vende tilbake, et sted å utforske fra», skriver Edmund de Waal i den første artikkelen. Danske, svenske og finske skribenter skriver om sine lands kunst. Viktigst i bind 2 er et stort anlagt intervju med Nicolai Tangen, ved Hilde Sandvik. Tittelen er «Utenforskap, motstand, ærlighet». Og så skriver Fædrelandsvennens kunstkritiker Frida Forsgren om «Norsk modernisme utenfor allfarvei».