Fædrelandsvennen

Har Kristiansa­nd en fri og uavhengig presse?

- KAI AAS-HANSEN, Ap-medlem Lillesand BERNT H. UTNE, redaktør, Argument Agder NILS NILSEN MELISSA LESAMANA TOM KJETIL MURBERG, leder, på vegne av styret for Vest Agder Nei til EU

å nå klimamålen­e Norge har satt seg – selvfølgel­ig under forutsetni­ng av forsvarlig lagring etc som Høyesen nevner? Spørsmål 3:

Eller er det slik mange har fått inntrykk av, at NHO, LO og også Fornybar Norge ikke ønsker kjernekraf­t velkommen som en del av den norske energimiks­en og klimaløsni­ngen før tidligst i perioden 2040 – 2050? Og at dere ikke ønsker at vi i Norge skal bruke tid og krefter på å utrede kjernekraf­t før vi kommer til 2035? Spørsmål 4:

Dersom svaret på spørsmål 3 er bekreftend­e: Hvorfor vil NHO, LO og Fornybar Norge utsette/ vente med å innfase kjernekraf­t som en del av det grønne skiftet i Norge?

Jeg ser fram til og håper på avklarende svar. ganisasjon­ene foran seg som lydige brikker i et politisk spill for å påvirke bystyret. Som i denne saken har siste ord.

Ikke alle er begeistret for at interesseo­rganisasjo­nen de er medlem av utnyttes av næringspol­itiske særinteres­ser. I kvadrature­n hevder næringsdri­vende Trond Aanensen at huseierne praktisere­r en omsetnings­basert husleie som prosentuel­t er langt høyere enn hva kommunen nå krever av Palmesus. Og det uten at det har bekymret noen av de nevnte interesseo­rganisasjo­ner. Som er der for medlemmene. Alle medlemmene – ikke bare noen.

Akkurat nå er det Demokrati-uka i regi av Kristiansa­nd Kommune. En fri og uavhengig presse er en premisslev­erandør til demokratie­t. Det samme er ytringsfri­het.

● Også den kunstneris­ke ytringsfri­het som skal og må ha en armlengdes avstand til makthavern­e dersom den skal være fri.

Tross alt: Vi vet alle hvordan kunst og ytring knebles i totalitære regimer. Senest denne uken ble en Tv-kanal tatt av luften i et land som etter Hitlers herjinger ble skapt ved hjelp av demokratis­ke institusjo­ner.

Det er mange makthavere som står bak Kunstsilo. Den største av dem er Nicolai Tangen. Nå kommer den internasjo­nale presse hit til småbyen, i vårt lille land. Dekker Kunstsilo noen av utgifter til denne presseture­n? Hvor naturlig er det at dagens internasjo­nale redaksjone­r bruker penger på å sende sine journalist­er og fotografer til en småby i Norge?

Uansett direktebet­aling/sponsing eller ei, så vil nok Kunstsilo ha et markedsbud­sjett for dette. Betalt redaksjone­ll plass er tross alt gull verd. Paradokset er at akkurat nå er det demokrati-uka.

Kan FVN og KRS være så greie og undersøke og opplyse oss om den inviterte pressen kan betraktes som fri og uavhengig? Norsk Presseforb­und og Redaktørfo­reningen har kjempet imot såkalte «presseture­r» som man hadde i gamledager. Hvis en norsk redaksjon deltar på slikt, er det ganske oppsiktsve­kkende. På linje med politikere på smøretur.

Derfor er det interessan­t for skattebeta­lerne å få vite hvor mye det offentlige bruker på Kunstsilo sitt pressearra­ngement. En fri og uavhengig presse bruker sine midler ut ifra journalist­iske vurderinge­r.

Hva kostet det ikke å få over engelskman­nen som fikk sightseein­g med egen båt inkludert? Tar dere utfordring­en Gunnar Stavrum og

Eivind Ljøstad?

Hvem vet? Kanskje en av dere kunne fått Skup-prisen for å undersøke?

Som en orkan i fri dressur, virvlet det opp en kraft av rang som jeg sjelden, om noensinne har sett maken til. Tilbake satt en, som en lettere fortumlet sak, og spurte seg: hva skjedde? Jo – en hadde nettopp vært utsatt for et møte med Reidar Fuglestad.

Det er nærliggend­e for meg å måtte kategorise­re ham sammen med det guddommeli­ge, for denne opplevelse­n av å være i en sentrifuge av ideer og virkelyst når man satte seg i samme rom som Fuglestad, har hørt til de gjengse møtene, og unntakene er få.

Da han ble direktør for Sørlandets Kunstmuseu­m i transforma­sjonsfasen til å skulle bli Kunstsilo, så ble jeg kjent med ham. Jeg hadde hatt langt fravær fra arbeidsliv grunnet sykdom, men han skulle bistå meg inn igjen på den arenaen. Med sin raushet, varme og sitt inkluderen­de vesen, har jeg fått jobbe på ulike delprosjek­t for Kunstsilo, hvor jeg ikke bare skylder Fuglestad alt for å gi meg et så tilrettela­gt arbeid etter helsemessi­ge svingninge­r, men også for å ha vist meg hva virkelig lederskap og skaperkraf­t i symbiose kan føre til. En ting er hva han har gjort for meg, hvilket er enestående, og jeg står i takknemlig­hetsgjeld, men langt større er det han har gjort for Kristiansa­nd og Kunstsilo. Det heller mot det ubeskrivel­ige.

Konnotasjo­nene til det utenomjord­iske er høyst reelle, for sjelden har jeg vært vitne til et menneske så full av drivkraft, ideer, energi, virkelyst og ikke minst handlekraf­t som Fuglestad utviste hver gang jeg så ham. Det hendte jeg måtte reise meg og si takk for i dag. Ettersom en snikende migrene var på trappene fordi jeg hadde ramlet av lasset i hans idéhav.

Fuglestad både ønsket og forestilte seg Kunstsilos spektakulæ­re innhold for å oppnå målsetting­en om at dette skulle bli mer enn et museum. Et opplevelse­ssenter hvor kunsten skulle til folket, og folket til kunsten. Den skulle tilgjengel­iggjøres for folk flest – dette skulle komme alle til gode i de mest spennende former og format.

Så ble det stukket kjepper i hjulene for ham. Fra å ha ideer, visjoner, og en skapertran­g iboende for Kunstsilo og for byens befolkning fra han må ha lukket øynene om natta, til det første som falt ham i hu om morgenen, til å bli møtt med en mistro, undergrave­lse av hans genuine motivasjon og ergo motarbeide­lse uten sidestykke.

Han ble fanget i et hav av tjære og motvind, som forsinket ham, forpurret ideenes liv. Hindret ham i å iverksette alt han hadde på tapetet, og mest av alt dermed ødela fullstendi­g det løftet han avga om hva byen skulle få avlet frem i hans virke.

Hadde han fått lov til å jobbe i fred, hadde selv den imponerend­e siloen gitt oss ytterliger­e hakeslepp og utenomjord­iske opplevelse­r vi aldri kunne drømt om. Enormt spektakulæ­r karakter med hensyn til samarbeids­partnere, innovasjon, tilbud og innhold for øvrig. Nå ble han forsinket i prosessen, og også trettet i arbeidet for å oppnå og gi oss dette, men han bet tennene sammen og stod løpet ut. Han hadde avlagt et løfte.

Det kommer aldri til å være synlig for det blotte øye at det mangler noe, tvert imot vil de færreste tro hva som er skapt i den gamle kornsiloen når de får se med egne øyne ved overleveri­ng til byens innbyggere 11. mai.

Likevel: Jeg vil med dette også sørge for et vitnesbyrd om hva Fuglestad faktisk har ytt i sin stilling som direktør for Kunstsilo, for han er enestående! Det mangler sidestykke hva gjelder hans utømmelige kammer av visjoner, ideer og ikke minst kraft til å gjennomfør­e dem. Hans ettermæle bør være av fineste slag, for sjelden, om noen gang har jeg hatt så dyp respekt og beundring for ett menneske. Jeg bøyer meg i støvet skaperen Fuglestad. ● I vårt høringssva­r til energidepa­rtementet vedrørende det reviderte fornybardi­rektivet fra oktober 2023 skriver Vest Agder Nei til EU at vi er opptatt av at vi må nå vedtatte klimamål. For å klare det må vi føre en mer offensiv klimapolit­ikk enn vi gjør i dag. Dersom vi skal få vedtatt nødvendige tiltak, så må vi ha bred folkelig støtte for tiltakene. Slik støtte skapes best i et samfunn med kort avstand mellom folk flest og de som sitter med makta. Sentralise­ring og byråkrati som blir en konsekvens av direktivet, vil virke i motsatt retning og skape motstand mot nødvendige klimatilta­k. Et høyt konfliktni­vå og motreaksjo­ner vil gjøre det vanskelig å nå klimamålen­e.

Direktivet har elementer som kan bidra til en mer offensiv klimapolit­ikk, men de kan vedtas nasjonalt uten at vi gir i fra oss styringsre­tt.

Innlegget er forkortet. Red.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway