Har Kristiansand en fri og uavhengig presse?

å nå klimamålene Norge har satt seg – selvfølgelig under forutsetning av forsvarlig lagring etc som Høyesen nevner? Spørsmål 3:

Eller er det slik mange har fått inntrykk av, at NHO, LO og også Fornybar Norge ikke ønsker kjernekraft velkommen som en del av den norske energimiksen og klimaløsningen før tidligst i perioden 2040 – 2050? Og at dere ikke ønsker at vi i Norge skal bruke tid og krefter på å utrede kjernekraft før vi kommer til 2035? Spørsmål 4:

Dersom svaret på spørsmål 3 er bekreftende: Hvorfor vil NHO, LO og Fornybar Norge utsette/ vente med å innfase kjernekraft som en del av det grønne skiftet i Norge?

Jeg ser fram til og håper på avklarende svar. ganisasjonene foran seg som lydige brikker i et politisk spill for å påvirke bystyret. Som i denne saken har siste ord.

Ikke alle er begeistret for at interesseorganisasjonen de er medlem av utnyttes av næringspolitiske særinteresser. I kvadraturen hevder næringsdrivende Trond Aanensen at huseierne praktiserer en omsetningsbasert husleie som prosentuelt er langt høyere enn hva kommunen nå krever av Palmesus. Og det uten at det har bekymret noen av de nevnte interesseorganisasjoner. Som er der for medlemmene. Alle medlemmene – ikke bare noen.

Akkurat nå er det Demokrati-uka i regi av Kristiansand Kommune. En fri og uavhengig presse er en premissleverandør til demokratiet. Det samme er ytringsfrihet.

● Også den kunstneriske ytringsfrihet som skal og må ha en armlengdes avstand til makthaverne dersom den skal være fri.

Tross alt: Vi vet alle hvordan kunst og ytring knebles i totalitære regimer. Senest denne uken ble en Tv-kanal tatt av luften i et land som etter Hitlers herjinger ble skapt ved hjelp av demokratiske institusjoner.

Det er mange makthavere som står bak Kunstsilo. Den største av dem er Nicolai Tangen. Nå kommer den internasjonale presse hit til småbyen, i vårt lille land. Dekker Kunstsilo noen av utgifter til denne presseturen? Hvor naturlig er det at dagens internasjonale redaksjoner bruker penger på å sende sine journalister og fotografer til en småby i Norge?

Uansett direktebetaling/sponsing eller ei, så vil nok Kunstsilo ha et markedsbudsjett for dette. Betalt redaksjonell plass er tross alt gull verd. Paradokset er at akkurat nå er det demokrati-uka.

Kan FVN og KRS være så greie og undersøke og opplyse oss om den inviterte pressen kan betraktes som fri og uavhengig? Norsk Presseforbund og Redaktørforeningen har kjempet imot såkalte «presseturer» som man hadde i gamledager. Hvis en norsk redaksjon deltar på slikt, er det ganske oppsiktsvekkende. På linje med politikere på smøretur.

Derfor er det interessant for skattebetalerne å få vite hvor mye det offentlige bruker på Kunstsilo sitt pressearrangement. En fri og uavhengig presse bruker sine midler ut ifra journalistiske vurderinger.

Hva kostet det ikke å få over engelskmannen som fikk sightseeing med egen båt inkludert? Tar dere utfordringen Gunnar Stavrum og

Eivind Ljøstad?

Hvem vet? Kanskje en av dere kunne fått Skup-prisen for å undersøke?

Som en orkan i fri dressur, virvlet det opp en kraft av rang som jeg sjelden, om noensinne har sett maken til. Tilbake satt en, som en lettere fortumlet sak, og spurte seg: hva skjedde? Jo – en hadde nettopp vært utsatt for et møte med Reidar Fuglestad.

Det er nærliggende for meg å måtte kategorisere ham sammen med det guddommelige, for denne opplevelsen av å være i en sentrifuge av ideer og virkelyst når man satte seg i samme rom som Fuglestad, har hørt til de gjengse møtene, og unntakene er få.

Da han ble direktør for Sørlandets Kunstmuseum i transformasjonsfasen til å skulle bli Kunstsilo, så ble jeg kjent med ham. Jeg hadde hatt langt fravær fra arbeidsliv grunnet sykdom, men han skulle bistå meg inn igjen på den arenaen. Med sin raushet, varme og sitt inkluderende vesen, har jeg fått jobbe på ulike delprosjekt for Kunstsilo, hvor jeg ikke bare skylder Fuglestad alt for å gi meg et så tilrettelagt arbeid etter helsemessige svingninger, men også for å ha vist meg hva virkelig lederskap og skaperkraft i symbiose kan føre til. En ting er hva han har gjort for meg, hvilket er enestående, og jeg står i takknemlighetsgjeld, men langt større er det han har gjort for Kristiansand og Kunstsilo. Det heller mot det ubeskrivelige.

Konnotasjonene til det utenomjordiske er høyst reelle, for sjelden har jeg vært vitne til et menneske så full av drivkraft, ideer, energi, virkelyst og ikke minst handlekraft som Fuglestad utviste hver gang jeg så ham. Det hendte jeg måtte reise meg og si takk for i dag. Ettersom en snikende migrene var på trappene fordi jeg hadde ramlet av lasset i hans idéhav.

Fuglestad både ønsket og forestilte seg Kunstsilos spektakulære innhold for å oppnå målsettingen om at dette skulle bli mer enn et museum. Et opplevelsessenter hvor kunsten skulle til folket, og folket til kunsten. Den skulle tilgjengeliggjøres for folk flest – dette skulle komme alle til gode i de mest spennende former og format.

Så ble det stukket kjepper i hjulene for ham. Fra å ha ideer, visjoner, og en skapertrang iboende for Kunstsilo og for byens befolkning fra han må ha lukket øynene om natta, til det første som falt ham i hu om morgenen, til å bli møtt med en mistro, undergravelse av hans genuine motivasjon og ergo motarbeidelse uten sidestykke.

Han ble fanget i et hav av tjære og motvind, som forsinket ham, forpurret ideenes liv. Hindret ham i å iverksette alt han hadde på tapetet, og mest av alt dermed ødela fullstendig det løftet han avga om hva byen skulle få avlet frem i hans virke.

Hadde han fått lov til å jobbe i fred, hadde selv den imponerende siloen gitt oss ytterligere hakeslepp og utenomjordiske opplevelser vi aldri kunne drømt om. Enormt spektakulær karakter med hensyn til samarbeidspartnere, innovasjon, tilbud og innhold for øvrig. Nå ble han forsinket i prosessen, og også trettet i arbeidet for å oppnå og gi oss dette, men han bet tennene sammen og stod løpet ut. Han hadde avlagt et løfte.

Det kommer aldri til å være synlig for det blotte øye at det mangler noe, tvert imot vil de færreste tro hva som er skapt i den gamle kornsiloen når de får se med egne øyne ved overlevering til byens innbyggere 11. mai.

Likevel: Jeg vil med dette også sørge for et vitnesbyrd om hva Fuglestad faktisk har ytt i sin stilling som direktør for Kunstsilo, for han er enestående! Det mangler sidestykke hva gjelder hans utømmelige kammer av visjoner, ideer og ikke minst kraft til å gjennomføre dem. Hans ettermæle bør være av fineste slag, for sjelden, om noen gang har jeg hatt så dyp respekt og beundring for ett menneske. Jeg bøyer meg i støvet skaperen Fuglestad. ● I vårt høringssvar til energidepartementet vedrørende det reviderte fornybardirektivet fra oktober 2023 skriver Vest Agder Nei til EU at vi er opptatt av at vi må nå vedtatte klimamål. For å klare det må vi føre en mer offensiv klimapolitikk enn vi gjør i dag. Dersom vi skal få vedtatt nødvendige tiltak, så må vi ha bred folkelig støtte for tiltakene. Slik støtte skapes best i et samfunn med kort avstand mellom folk flest og de som sitter med makta. Sentralisering og byråkrati som blir en konsekvens av direktivet, vil virke i motsatt retning og skape motstand mot nødvendige klimatiltak. Et høyt konfliktnivå og motreaksjoner vil gjøre det vanskelig å nå klimamålene.

Direktivet har elementer som kan bidra til en mer offensiv klimapolitikk, men de kan vedtas nasjonalt uten at vi gir i fra oss styringsrett.

Innlegget er forkortet. Red.