Lill kommer hjem fra USA for å drive helsesenteret
I dag begynner Lill Guttormsen Foley i jobben som leder på Skjervøy helsesenter. Skjervøykvinnen har bodd og jobbet i mange år i Detroit, de siste 14 årene som fulltids sykepleier, men har nå valgt å komme hjem til Skjervøy.
De siste dagene inn mot jobbstart har hun hatt litt opplaering med avtroppende leder for helsesenteret Åshild Hansen, som har fått ny jobb som helse- og omsorgssjef i kommunen.
– Det er mye å sette seg inn i, så jeg er takknemlig for at jeg har Åshild her for å hjelpe meg i gang, sier Foley.
– Lill kommer inn som et friskt pust. Det er fint at vi kan rekruttere tilbake igjen skjervøyvaeringer som har vaert ute i den store verden og sett litt annet, sier Åshild Hansen.
Pandemien traff hardt
Lill Guttormsen Foley flyttet hjem til Skjervøy i sommer og har brukt tiden til å akklimatisere seg – både på hjemmebane og nå etter hvert på stedet hun skal jobbe. Overgangen fra Detroit Medical Center, som består av åtte sykehus med 2.000 sengeplasser og 12.000 ansatte, til helsesenteret på Skjervøy er ikke så rent liten.
Den kontrasten blir ikke mindre av at Foley har hatt hendene mer enn fulle siden pandemien traff USA tidlig i 2020.
– Ja, det er ikke fritt for at det har vaert en overgang. Der borte var vi tidlig ille utsatt når det gjelder koronapandemien. Jeg jobbet på et sykehus midt i Detroit og det var en kritisk periode – spesielt i starten. Etter New York var det jo Detroit som ble tidligst rammet, og den første tiden visste vi ikke så mye om hvordan vi skulle beskytte oss og så videre. Vi laerte mye på kort tid, for å si det sånn. Det var mange dødsfall. Når du er på jobb og du hører hele natta at alarmen går, så gjør det noe med deg, sier Foley.
Kultursjokk
Situasjonen roet seg litt ned etter hvert, men smittetallene er fortsatt høye i USA. Og selv om Skjervøy har hatt noen koronatilfeller også, så er det langt roligere hjemme i Nord-Troms enn i USA. Og det gjelder ikke bare på smittefronten.
– Det har vaert et lite kultursjokk, ja. Men det skal går greit. Det føles godt å vaere hjemme. Skjervøy har bestandig vaert hjem for meg. Og så har jeg oppdaget at Norge i den perioden jeg har bodd borte har blitt mye mer amerikansk – både i språk og på andre ting. For eksempel er det mye lettere å finne det jeg er vant til å handle hjemme i USA i dagligvareforretningene her på Skjervøy nå. Sånn brukte det ikke å vaere når jeg var hjemme på ferie før, sier Foley
Hun har bodd 30 år i USA, men meningen var egentlig bare å tilbringe ett år som au pair etter videregående.
– Ja, det var planen. Og da jeg var ferdig med det året, så flyttet jeg da også hjem igjen og begynte på Universitetet i Tromsø høsten 1992. Men det varte ikke så lenge, og på nyåret i 1993 var jeg tilbake i Detroit igjen, sier Foley.
Litt ødelagt
Til tross for at hun har bodd over halvparten av livet sitt i USA, har Lill klart å beholde den norske uttalen i dagligtalen. Et og annet engelsk ord sniker seg inn, men det er jo ikke et ukjent fenomen blant nordmenn flest heller.
– Jeg har vel klart å holde det sånn noenlunde ved like. Jeg har snakket med dem hjemme med jevne mellomrom, og så har jeg i tillegg hatt noen norske venninner i Detroit. Men litt ødelagt er man jo. Man tenker på engelsk, og så orker man ikke bestandig å lete etter det norske ordet. Men når jeg er hjemme på Skjervøy, så konsentrerer jeg meg mer. Men det kan glippe innimellom, smiler Foley.
Hun hadde bodd mange år i USA før hun fant ut at det var sykepleier hun ville bli. Den utløsende faktoren var datteren Kaela, som ble født med en alvorlig hjertefeil i 1998.
– Da fikk jeg oppleve for en fantastisk hjelp og støtte helsepersonellet, og da spesielt sykepleierne, var – ikke bare for min syke datter, men for hele familien. Den jobben de gjorde virket så meningsfull. Så der og da bestemte jeg meg for at jeg ville bli som de sykepleierne. Jeg hadde ingen erfaring fra helsevesenet fra før av, men i 2007 hadde jeg tatt en bachelor, sier Foley.
Ikke mast, men...
En av grunnene til at hun flyttet til Detroit for godt den gangen for 30 år siden var at hun i løpet av året som au pair hadde møtt mannen som senere skulle bli hennes ektemann. Og Mark (56) var paradoksalt nok også sentral da beslutningen om å flytte til Skjervøy igjen ble tatt.
– Ja, han var det. Jeg har for så vidt hatt hjemlengsel siden 1998, da jeg ble mor for første gang. Da kjente jeg på at jeg ikke fikk delt de store tingene med min naermeste. De ble litt langt borte, så da var
nok da prosessen begynte. Det var ikke sånn at jeg satt hjemme og gråt, men jeg følte på at jeg hadde lyst å vaere naermere familien min. Jeg har heller ikke mast på Mark, men han har hele tiden vaert klar over at jeg har hatt lyst å flytte hjem.
Så i fjor sommer, midt under den koronapandemien, kom initiativet. Lills mann hadde bestemt seg for at tiden var inne til å vende nesen mot Norge. Og det permanent.
– Jeg fikk litt bakoversveis når han foreslo det så seriøst. Jeg lot det ligge noen måneder og antok at han kom til å forandre mening. Men det gjorde han ikke. Han var fast bestemt på at vi skulle flytte, at vi skulle bo på Skjervøy og at vi skulle skape et liv her. Så da valgte vi å flytte, sier Lill.
Ingen garantier
Mark er igjen i Detroit for å ordne det praktiske, men planen er at han kommer over dammen for godt utpå høstparten. Og på Skjervøy har Lill mamma og pappa Halgeir og Lillian, samt en søster som hun bor hos midlertidig. En annen søster bor i Kåfjord.
– Det føles godt å ha familien så naert. Det vi har opplevd den siste tiden i USA viser hvor viktig familie er, og hvor fort ting kan skje. Du har ingen garanti for at du skal få se alle igjen neste sommer. Derfor er jeg kjempeglad for at jeg får sjansen til å vaere i lag med familien min og foreldrene mine mens de fortsatt er oppegående, sier Foley.
– Hva vil du savne med USA? – Bilen min, og det å kunne sette seg i bilen og alt er veldig naert. Jeg kommer til å savne vennene våre, og den fine, lange høsten vi har i Detroit. Men så har vi også årstider der, og det er kaldere på vinteren der enn her på Skjervøy. Og så er sommeren ofte så varm at man ikke klarer å vaere ute.
– Derfor har det vaert greit å komme hit til Skjervøy på ferie når det har vaert som varmest i Detroit. Jeg setter også pris på å kunne gå på jobb. Det er ikke bare den friske luften som gjør at man puster bedre hjemme på Skjervøy. Det er ikke like mye stress. Og når jeg kan se havet, har jeg det veldig fint.