– Han er starten på en snuoperasjon.
For kåfjordingen Hans-Emil Mathisen var det å bli tømrer et naturlig valg. Siden han var liten, har han sammen med besteforeldrene fått bryne seg på forskjellige snekkeroppdrag. Farfaren var selvstendig naeringsdrivende i over 30 år, og hadde ofte barnebarnet med på jobb.
– Ikke minst lengtet jeg etter å gjøre noe praktisk, sier 20-åringen.
Forrige uke bestod han svenneprøven i tømrerfaget – etter to år på bygg- og anleggslinja på Bardufoss VGS, samt to år som laerling i Nordreisa-bedriften Storesté Entreprenør.
– Han er starten på en snuoperasjon, sier kollegene.
Skriker etter fagfolk
Det er nemlig altfor få som gjør som Hans-Emil – og det er nå en prekaer mangel på fagfolk. Det har gått så langt at prosjekter ikke kan gjennomføres.
– Det høres utrolig ut at det er på grunn av at det ikke er folk, men det er det som er realiteten.
Det sier Svein Mikalsen, daglig leder i Storesté Entreprenør. Han og kollega Eirik Kristiansen er bekymret over utviklingen i bransjen. Samtidig som det utdannes faerre håndverkere i Norge, bedres arbeidsforholdene rundt omkring i Europa. Dermed blir det også større konkurranse om den utenlandske arbeidskraften.
– Man må nok først og fremst jobbe med de generelle holdningene, sier Kristiansen.
– Det er en samfunnsoppgave. I lang tid har man premiert høyere utdanning og alle mulige akademiske fag, mens yrkesfag og håndverk omtrent har vaert sett på som annenrangs.
Han tror også noen av rekrutteringsutfordringene bunner i at bransjene innenfor håndverksfagene har sviktet på å fremstå attraktive.
Ifølge Kristiansen, Mikalsen og Mathisen er det imidlertid ingen grunn til at de som har interesse for faget, ikke skal gå den veien.
– Det er et spennende yrke, med veldig mange muligheter, og ikke minst er det en utrolig sikker arbeidsvei. Man kan omtrent ikke bli mer garantert jobb, og lønnsnivået står ikke tilbake for noen yrker.
Vil ha laerlinger
Selv er de mer enn interessert i å ta imot laerlinger – og det mange ikke vet, er at den såkalte «bedriftsmodellen» er en mulighet, også for byggfag. Det finnes nemlig ikke et ordinaert tilbud på Nord-Troms VGS, etter at bygg- og anleggslinja ble lagt ned for flere år siden.
Gjennom bedriftsmodellen går man direkte ut i laerlingetid i bedrift, samtidig som man noen ganger i året deltar på samlinger og tar fagene som kreves. Programfagene må bedriften selv gi opplaering i.
– Vi står veldig åpen for å invitere inn laerlinger som ikke nødvendigvis ser det attraktivt å reise bort for å ta utdanning først. Det er bra det også, men vi ser at når de først gjør det, er det vanskelig å få dem tilbake til regionen når de er ferdige med skolen, sier Kristiansen.
Mathisen, som hadde flere tilbud på bordet før han var ferdig med de to årene på skolen, har ikke angret på at han valgte å ta laerlingetiden i Nordreisa-bedriften.
– I et litt mindre firma får man litt mer varierte oppgaver, man blir ikke satt til å gjøre de typiske laerlingjobbene, sier han. Kristiansen føyer til:
– Jeg tror de som har vaert i litt mindre bedrifter, er mer komplette fagarbeidere når de kommer ut. Hans-Emil har vaert med på prosjekter fra A til Å, og tatt del i absolutt alle oppgaver. Får man gjort det under kyndig veiledning, er det ikke tvil om at det er bedre enn å stå på et stort naeringsbygg i Oslo eller Tromsø og skru gips i månedsvis.
– Dette er egentlig en hilsen til alle som nå har begynt i 10. klasse, og som har interesse for byggfag eller håndverk, fortsetter han.
– Vi vil ta dem hjertelig imot, og er åpen for å allerede nå snakke laerlingplass med de som tenker i den retninga.